(Blogg)krig og kjaerlighet

Selvsagt har jeg ikke kunnet unngaa aa legge merke til at de av vennene mine som "bare" oppholder seg i Norge i 2009 poster langt flere innlegg paa bloggene sine enn Sunniva og jeg gjoer til sammen.

Jeg tror tiden er inne for en liten liste her paa bloggen, forresten. Den faar tittelen "ting jeg gremmer meg over". Here we go.

Ting jeg gremmer meg over:
- Jeg gaar glipp av utallige festivaler denne sommeren
- Jeg kan ikke dra ut paa reise i aar. Det er egentlig teit aa skrive dette, for jeg befinner meg i et land de fleste ville gitt mye for aa reise til, men jeg fikk brev fra Barcelona i forgaars, og jeg maa innroemme at jeg merket et lite stikk av misunnelse. Grunnen kommer i neste punkt.
- Jeg har enormt lite selvstendighet i Japan. Jeg behandles som et barn (sannsynligvis -fordi jeg fortsatt er et barn i dette landet).Alle skal tilenhver tid vil vite hvor jeg befinner meg, men problemet er at jeg knapt har tid til aa befinne meg noen veldig spennende steder.
- (...fordi) Jeg har klubb gjennom hele sommerferien. Man, tirs, tors, fred. 09.00-15.00 vanligvis. Vi jobber med en firesatsers serenade av Josef Suk. Den er vakker nok, og en del partier erfaktisk ganske utfordrende, men jeg tror vi kunne klart det hele paa mye kortere tid om vi hadde mer tid til aa oeve hjemme. Naar vi har oevinger paa skolen, har det en tendens til aa ende med at de tre andre foerstefiolinistene i parallellklassen min snakker bort hele oevingen. Alle som er yngre enn oss holder kjeft naar de snakker (og vaart trinn er de eldste i klubben), og selv om jeg i prinsippet kan kaste meg inn i praten hvis jeg vil (fordi jeg er gammel nok), har jeg fortsatt problemer nok med aa formulere meg paa japansk naar jeg har den jeg snakker med paa tomannshaand. Ikke snakk om at jeg skal demonstrere beyond broken Japanese foran en gjeng japanske smaajenter.

Men en del bra skjer heldigvis med jevne mellomrom. Jeg tror for det foerste at jeg er forelsket. I en vertsfamilie. En annen vertsfamilie. Familien tilhoerer en annen utvekslingsstudent som kom med YFU samtidig som jeg kom hit med AFS, og datteren i huset gaar i klassen min. Ikke misforstaa, jeg tror neppe jeg ville byttet vertsfamilie uansett hva man tilboed meg, for jeg har faatt tid til aa bli veldig glad i den lille gjengen som huser meg. De er veldig gode mennesker, og jeg gleder meg til aa se hvordan det er aa vaere enebarn i denne familien. ^^ Men den andre vertsfamilien er paa et vis selve symbolet paa perfekte vertsfamilier. Den bestaar av mor, far, to voksne barn som ikke bor hjemme, en datter paa 17 og en soenn paa 9. Huset deres er enormt stort etter japansk standard, de har en flott hage med noen buddhistiske dekorasjoner som gir alle forbipasserende lyst til aa sette seg rett ned og meditere, og i et japanese style hus paa andre siden av hagen bor den snille bestemoren. De har ogsaa en veldig snill bestefar som snakker engelsk og som har en fot innenfor i sushimiljoet i en liten fiskerbygd i naerheten. Jeg er saerlig glad i vertsmoren, men det er nok bare fordi det er henne jeg har snakket mest med. Jeg liker ogsaa godt soennen i huset. Han minner meg veldig om min egen bror da denne var noen aar yngre. Jeg tror inntrykket mitt er preget av en underliggende hjemlengsel, egentlig, og jeg maa gjenta at det ikke har NOE aa gjeore med tilstanden hos min egen vertsfamilie (<3). Det bare slo meg at det er mer liv i denne andre vertsfamilien. De er flere folk, de har en liten gutt med mye energi som stormer rundt, deroper ut kjoekkenvinduer og loeper i trapper. Min vertsfamilie er roligere. Hvis de vil si noe til noen i andre etasje, gaar de opp trappen foerst og stiller seg rett utenfor doeren og sier det pent og rolig, og jeg tror aldri jeg har hoert noen andre enn hunden heve stemmen. Det var rart aa merke at jeg savner folk som roper fordi de ikke gidder aa gaa opp trappene, men det var akkurat som aa vaere i en litt merkelig versjon av mitt eget norske hjem. Det merkelige var at ingen var sinte. I min familie skal det ikke mye til foer vi kjefter og smeller heller, mens denne gjengen virket en del roligere paa den maaten. Men innerst inne lurer jeg vel litt paa om jeg ikke savner denne Italian style kjeftingen ogsaa av og til... Det er godt aa faa utloep for det naa og da.

Saa hvordan vet jeg alt dette om en annen vertsfamilie?

Fordi jeg tilbrakte gaarsdagen med dem og overnattet hos dem natt til i dag. Jeg var vel teknisk sett den andre vertseleven sin gjest. Denne andre utvekslingsstudenten, hennes vertsmor, -soester og -bror, samt en venninne av vertssoesteren, dro fra huset deres i halv ti-tiden loerdags morgen. Det var en liten times tid kjoering til bestefaren sitt hus, og vi stoppet paa veien og kjoepte frokost og snacks. Moren ville betale alt for meg (men jeg lot henne bare betale det hun kjoepte til alle andre ogsaa, altsaa drikke). De virket aa ha overraskende god raad (hun er husmor og han er professor ved et privat universitet i Tokyo). Bestefarens hus var ogsaa relativt stort, og veldig rotete. Han er enkemann, og har tilsynelatende bedre ting aa ta seg til enn aa rydde. Det laa masse smaating stroedd overalt og hopet opp i skuffer og skap, og jeg vet ikke om jeg ville spist noe laget paa det kjoekkenet. Men detvarsmaa barnebarns paradis. Den ni aar gamle broren tasset frem og tilbake og spilte paa intrumenter som han fant, lekte med noen av de utallige lekene som var der, og aaa paa film paa en stor Tv i stuen (bestefaren hadde et imponerende stort filmutvalg). Han hadde ogsaa reist en hel del i sitt liv, og hadde blant annet vaert i Stockholm mange ganger, hvilket forklarte hvorfor huset var fullt av suvenirer fraa alle verdenshjoerner.

I tovtiden dro vi til sentrum (det var en liten fiskerby) og saa paa bodene som var satt opp for kveldens festival. Huff, glemte jeg aa nevne at vi var der i forbindelse med en av de utallige lokale festivalene som finner sted til aere for shinto-guder? Denne byen feiret at guden for havet (og for fiske, om jeg ikke husker feil), forlater tempelet sitt i tolvtiden om dagen og gaar ut i byen, og ved midnatt kommer han tilbake igjen til tempelet. Saa vi kikket litt rundt i byen foer vi gikk opp til tempelet.

Sikkert tredve menn (og noen kvinner), holdt to svaere kinesisk-style loevehoder med laaange "haler" (lang, roed stoffduk). De bevegde seg sakte ned fra tempelet mens folk tok bilder og gledet seg over synet. En mann som var eldre enn de som bar loevehodene sto fremme med front mot prosesjonen og sang noe til dem (mest sannsynlig saapass gammel japansk at de faerreste egentlig skjoente det), og folkene som bar paa loevehodene (jeg forsto det slik at dette var gudens vokter som gikk ut foer guden selv forlot tempelet) svarte ham. De chantet i kor, hevet loevehodene over hodet og klapret med de store kjevene. Det maa ha vaert en veldig tung jobb, og kun de som saa ut som de mest utholdende mennene gikk i teten og hadde ansvar for hodene. Det var fabelaktig. Saa mange farger og saa mye stemning. Men at veldig stort skaar i gleden var at kameraet mitt hadde gaatt tom for batteri, og jeg hadde saa daarlig tid den morgenen at jeg ikke merket det. Det foeltes utrolig bittert aa staa der uten aa ta noen bilder, men jeg er ganske sikker paa at jeg vil faa en god del bilder tilsendt fra de andre som var der. Selve guden satt inni en gullvogn som forlot tempelet etter vokteren hadde gaatt ut gjennom porten nederst i "hageomraadet". Det var mange gullvogner som kjoerte rundt i gatene hele den dagen, og folk trommet og sang og spilte.

Etterpaa gikk vi paa sushibar. Der var vi de eneste kundene i lokalet, og de sto sushikokkene sto og lagde maten til oss fortloepende rett paa andre siden av disken. De var tydeligvis gode venner av bestefaren, og det var i det hele tatt en veldig hyggelig lunsj. En morsom ting er at alle i Japan legger merke til hvor blek jeg er. Jeg tror japanske kvinner oensker aavaere blek... I alle faller det *ingen* som anbefaler meg aa faa litt brunfarge. Det hender at jeg hoerer folk hviske "shiroi!" til sidemannen naar jeg gaar forbi. Shiroi=hvit. Saa saann er det. Jeg faar ganske mange blikk, og jeg merker det best naar jeg har paa meg solbriller. Folk har en tendens til aa stirre mer naar de ikke kan se oeynene dine, for da glemmer de lett at du kan se dem likevel. Aaanyways.

Etter lunsj dro vi tilbake til bestefaren, skiftet og dro paa stranden. Det var ikke en veldig varm dag, men det var ikke slik at vi froes heller naar vi badet.

Saa dro vi atter en gang tilbake til bestefarens hus, alle sammen dusjet i tur og orden, og vi skiftet til yukata foer vi satte kursen mot sentrum igjen. Yukata er en litt enklere versjon av en kimono. http://www.japaneselifestyle.com.au/fashion/yukata_kimono.htmlBare saann at jeg slipper aa forklare det ogsaa...

Jeg fikk en nydelig yukata av vertsfamilien min i bursdagsgave. Den kostet 40 000¥med tilbehoer (underkjole, sko, belte osv), hvilket er usedvanlig dyrt for en yukata. Men den er av usedvanlig god kvalitet, av lin om jeg ikke tar feil, og ligner saa mye paa en kimono at japansklaereren min ba meg dobbeltsjekke om det ikke faktisk var en kimono jeg hadde... Saah.... Vi saa alle sammen straalende ut i yukataene vaare (alle unntatt mor og bestefar hadde yukata. Menn bruker ogsaa yukata - og det kler dem! - saa den lille broren i huset hadde en skjoenn blaa yukata som liknet saa mye paa andre smaa gutters yukata at vi snart fikk lett for aa miste ham av syne i folkemengden).

Foerst dro vi og spise middag (da hadde klokken allerede blitt aatte), og deretter dro vi til byen igjen. Naa var det moerkt, og det var mange flere smaa boder langs hovedgaten. De solgte mat og godteri og leker. Jeg kjoepte et kandisert eple, de andre jentene kjoepte kylling og en banan med sjokoladetrekk. Vi gikk litt frem og tilbake og saa i boder og passerte noen av gudevognene fra tidligere, fortsatt med tommespill og sang (og naa ogsaa med vakre lys), men vi ble dessverreikke lenge nok til aa se guden returnere til tempelet sitt ved midnatt.

Derfra dro vi hjem til bestefaren, skiftet tilbake til vanlige klaer, og dro hjem. Jeg overnattet hos den andre utvekslingsstudentens vertsfamilie, og jeg sto opp i halv ni-tiden i dag og spise frokost med dem mens den andre vertseleven laa og sov. Jeg ble nesten litt irritert paa henne av og til, for hun virket ikke aa sette veldig pris paa alt det familien gjorde for henne. Ikke at hun kjeftet eller noe,men naar hun for eksempel spurte "so, when are we leaving?" var stemmen hennes gjerne unoedvendig hard. Hun var heller ikke en person som takket mye, aapenbart. Jeg liker aa tro at jeg gir mer uttrykk for takknemlighet overfor min vertsfamilie. Det er mulig at vertsmoren var mer smilende og sprudlende enn vanlig fordi jeg var gjest, men jeg tror jeg gjorde et greit nok inntrykk paa henne ogsaa, for hun tilboed aagi meg skyss til etmuseum om to uker siden hun uansett skulle ta med soennen paa kabuki workshop rett i naerheten av museet.

Saa det var alt for denne gangen.

Og det var mer enn planlagt, som vanlig.

Avslutter med aa sende en klem til venner og familie (ingen nevnt, ingen glemt).

2 kommentarer

Anette

19.jul.2009 kl.15:38

Jeei, et langt og utfyllende innlegg! Du skriver s fint, Liv :) Eg tenkte forresten sende deg et brev, men det kan ta tid med meg... Velvel! Du br g mye med Yukataen din nr du kommer tilbake til Norge ^^,

Celine

28.jul.2009 kl.22:55

Hres ut som om du savner din kjre familie, Jnni. Hvem skulle vel trodd det for noen mnd siden?! Gleder meg til se den drakten din nr du kommer hjem !

M forresten (desverre) purre p deg! Etterlyser en srdeles lang og trevt mail fra deg. Her har jeg sjekket min lille mailboks hveeer dag, men sukk, aldri har det vrt s mye som et liiiten lyd fra min kjre Jnni :( sukk.. Jeg godtar ogs post i postkassen, hvis du finner det mer underholdene skrive for hnd. Hadde det ikke vrt for at jeg ikke har adressen din, og er svrt drlig med brev ol. s hadde jeg sendt deg en brler med nrmeste Hedvig :)

- Hjonney

Skriv en ny kommentar

hits