Hvorfor Liv skriver "saa lite"

Jeg tenkte jeg skulle gi dere alle grunnen til at jeg skriver "saa lite". Selv synes jeg ikke det er saa forferdelig lite, men jeg antar at det ser lite ut for dere som bare har kontakt med meg gjennom bloggen, for dere aner ikke hvor mange ganger jeg har skrevet med plyant eller penn, tastet ned paa et tastatur eller simpelthen sagt akkurat de samme tingene. En uke er en uke, og uken tar ikke hensyn til at du skal fortelle om den fem-seks ganger. Den gjoer seg ikke mer interessant ellergir deg ekstra hendelser aa tygge paa i ettertid.Ikke misforstaa, jeg elsker aa skrive om uken min, saerlig i brev! Det er saa koselig! ^^ Oh, og jeg har begynt paa skolen naa (begynte paa tirsdag), og dagene er ganske lange med 1,5 timers reisetid paa slutten, saa jeg nedprioriterer gjerne PC naar jeg kommer hjem.

I gaar satt jeg og leste da vertsmoren min kom med en liten prev/pakke fra Norge. Oppi den laa det en lakrissjokolade og to sider med oppdateringer fra Norge skrevet av en kjaer venn! Tusen takk, Tom Andre (beklager, jeg klarer ikke aa finne trykket paa E-en paa dette tastaturet, saa du faar noeye deg med en vanlig e). Brevet tilbake blir forsinket siden jeg ikke rakk postkontoret etter skolen i dag. :( Takk til andre flittige brevskrivere! <3 Og takk til avsenderne av en svaer pakke med diverse boeker og ikke mindre enn fire tegneserieblader. For ikke aa snakke om mengdene lakris og lakrissjokolade. Jeg er i himmelen! Og vertsmoren min ogsaa, tydeligvis. Datteren syntes det var saa som saa med lakris, og hun var ikke helt med  paa at det er en genistrek aa kombinere det med sjokolade, men vertsmoren min likte det godt, noe som er spesielt for japanere som ikke har smakt lakris noengang tidligere. Helt oppriktig, hun hadde aldri smakt det foer. Japanerne har ikke engang et skikkelig ord for lakris, tror jeg.

Skolen, ja! Det var den jeg skulle snakke om. Ikke mye, dog, for vertsmoren min fikk med seg at jeg likte jordbaer, saa da jeg kom hjem fra skolen nettopp (alene hjemme, mor er paa jobb og datter paa dansingen), sto det en skaal jordbaer paa kjoekkenbordet med en lapp som sa at det var bare aa forsyne seg. Og vertsmoren min og jeg har mange "felles" TV-programmer som de tar opp paa dvd-spilleren eller hva det naa er for en boks, saa snart er det tid for jordbaer og TV.

Men skolen! Den er veldig koselig. En annen grunn til at jeg har skrevet "saa lite" er vel nesten at jeg har hatt det saa bra at jeg ikke har faatt tid. Jeg savner folk. Jeg savner vennene mine, jeg savner familien min... Men jeg har ikke hjemlengsel. Jeg har mer spesifikke folk uavhengig av geografisk plassering-lengsel. Vaeret er saa godt om dagen, akkurat som fine, solfylte sommerdager hjemme i Norge. Det blomstrer i hvert bed (nydelig), og jeg er saa stolt over skoleuniformen min og over at jeg kan komme meg til og fra skolen (og i tillegg stoppe for aa handle) helt paa egenhaand naa. Uten aa gaa meg vill. Vaeret gjoer at jeg faar mange minner og flashbacks fra Norske somre med venner, og det er jo smaatrist, men saa husker jeg at det kommer en sommer i 2010 ogsaa, men at mitt aar i Japan vil vaere slutt (for denne gang) etter bare ett aar. Jeg saa to duer i dag, foerste duene jeg har sett saa langt, og til og med duene er flotte i Japan. Helt andre farger enn de norske. Og veldig faa av dem. Pene. Men saa har jo jeg aldri hatt noe imot duer.

SKOLEN, for pokker! Den er veldig koselig. Jeg savner til tider mannlige medelever, men det er samtidig en god foelse at vi bare er jenter. Det blir litt saann soesterskap, og jeg er veldig populaer fordi jeg er den eneste paa skolen med en annen oeyenfarge enn brun/svart (den andre utvekslingsstudenten ser mer japansk ut enn meg og har moerke oeyne). Laererne er kjempekoselige. Ca. halvparten av staben er menn, men jeg har bare mannlig laerer i ett fag, og det er musikk valgfag. Tonen mellom laerere og elever er mer casual enn jeg hadde trodd. De spoeker masse, og foerste dagen tegnet en jente "Hirano-sensei" paa tavlen. Det var en veldig kul tegning av en liten rund mann med bittesmaa bein og armer, pinnehaar, briller og slips. For Hirano-senseis skyld vil jeg gjerne understreke at bare slipset og brillene stemmer. Han er normalt hoey og har normalt haar. Punktum.

Vi er 43-36 jenter i hvert klasserom, og folk braaker en del. Ikke mens laereren underviser, men innimellom, naar de fyller ut papirer eller laereren informerer en mindre gruppe om noe. Jeg liker godt "bibliotekstimene" mine ogsaa. Da studerer jeg paa egenhaand, japansk selvsagt, og jeg er vanligvis den eneste paa skolen som har selvstudier paa de tidspunktene, saa jeg har hele biblioteket for meg selv, bortsett fra bibliotekaren og CD-spilleren hans (han hoerer paa opera/klassisk, og det er ok, men for tiden er han forkjoelet). Har begynt aa faa venninner i klassen ogsaa. Hun ene heter Mao og er hoeyere enn meg (woho) og spiller tennis. Hun er veldig hyggelig. Og Yoko, som har en dings hun gaar og ruller over kinnene sine for aa faa mindre hode (alt hva japanerne kommer paa). Hun har allerede lite hode, saa kanskje det er aar etter aar med daglig rulling som kan ta aeren for det. Haaper hun har vett til aa slutte mens det enda er noe igjen. Snakker om daglig rulling... og eh.. andre daglige ting. Vi ber daglig. Og synger daglig. Jeg skjoenner jo ikke noe, og naar det er stille boenn faar jeg det aldri med meg, saa jeg sitter bare og synes at "oi, naa ble det plutselig deilig stille her" og saa sier laeren "amen", og jeg innser at jeg gikk glipp av det igjen (stille boenn er som regel helt paa tamen, etter at klokken har ringt til friminutt, saa di dag var det bare 10-15 sekunder). Men jeg kjente igjen salmen vi sang i dag (selv om den var helt ny for de andre). Den var paa japansk, riktignok, men vi sang den da vi sang juleoratoriet. Kult. Og jeg er best i klassen i engelsk, selvsagt, siden de begynte aa laere engelsk da vi begynte med fransk/tysk/spansk i aattende. Mange av jentene kan veldig, veldig lite, saa jeg hoerer hele tiden japansk, og maa hele tiden bruke det. Det maa da vaere sunt for japansken.

Men naa er jeg sulten. Paa jordbaer. Og TV. Jeg taster naar jeg vet noe mer...


Klem til dere alle fra
Liv Sofie

5 kommentarer

Eira

10.apr.2009 kl.12:34

Kjære, fine Liv.
Et brev er i en sitte-seg-ned-å-skrive-prosess, og det var utrolig hyggelig å lese om skolen din, og om hverdagen din og om alt sammen. Tiden går så utrolig fort her i Norge (og sikkert der i Japan òg) og plutselig så er det tid for eksamen, tid for ferie og til slutt tid for tredje klasse. Jeg er veldig, veldig glad i deg, og gleder meg til å høre mer fra deg, om det nå er på en brevskrivingsfront eller på en Liv skriver på sin blogg front. Og jeg ble forresten veldig rørt av brevet ditt fra Paris.

Henning

11.apr.2009 kl.15:25

Dear Liv,

I'll keep it short here: You do it right! Keep going, you'll be "turning Japanese" in no time, except for the looks, I hope (but none the less post some school uniform pics, please!).

Tante Inger

11.apr.2009 kl.21:01

Hei Liv!
Endelig har vi satt oss ned og lest bloggen din! Kjekt! Håper jordbærne smakte, og at alt fortsatt går greit med deg! Vi vil fortsette å følge deg til du er hjemme igjen, og vi kan treffes!
Klem Inger og resten av familien

Tom André

12.apr.2009 kl.03:24

Lille Liv Sofie :)

Jeg vurderte å ta en sånn liten kommentar for hvert av disse siste innleggene her, men bestemte meg heller for å "samle alt opp" og putte det inn her. Skal vi se.. Først og fremst!

Jeg er utrolig glad for at det kom opp noe nytt her inne :) Jeg har tenkt en del på hvordan det går med deg der nede (kanskje spesielt etter jeg sendte det brevet), og ettersom det har vært stille her og stille ellers også, var det virkelig kjekt å se at du har det bra :) Jeg vet ikke om du får noe ut av den setningen der, men la gå.

Spis-alt-du-vil-sushi! I Japan! =O Åh, herlig... Et av de elementene som stadig overbeviser meg at jeg må ha en liten tur innom Japan før jeg dør :)

Familien din virker kjempekoselig. Etter jeg så det der med de geniale husreglene dine, var jeg litt redd for at de var mer "uptight" enn det jeg nå har inntrykk av at de er =P ANyway... Jeg er glad du har det bra! Det var en slags lettelse å høre :) Og jeg er enig med Mister Henning, Post some school uniform pics, please! :)

(Utrolig godt å høre at brevet kom fram.. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hvordan det funket å sende sånt til Japan.. Men jeg er veldig glad for at det kom frem :D)

Forresten.. Leser du noen gang disse kommentarene? xD (glad i deg :))

Anette

11.mai.2009 kl.01:08

Det er alltid like gøy å høre om skoler i andre land! Til no har eg bare hørt at elever i andre land er så forferdelig bråkete, men overgår de oss? På vårt verste? Come on!
Veldig fint at du har fått deg venninner og greier! :) og husk; ingen flørting med mannlige lærere! ;)
Jone kunne lett blitt sjalu.

Skriv en ny kommentar

hits