Nå er det en stund siden sist her...

Mest fordi jeg ikke har så mye å skrive om. I dag er det en fin dag. Jeg har fått meg iPod. Min første iPod. Dessuten var jeg på jobb på Skansen Pensjonat i dag, og en eller annen hadde tipset. Lykken smiler til meg. Og nå er morsdagsgave i boks, og vi har bestilt flybillett til Gardermoen 17. mars. Jeg skal ta fly i 6-tiden. Men det er kanskje like greit - det blir som å rive av et plaster. Ikke noe poeng i å vente og lide og spise frokost med familien...

Egentlig har jeg ikke så mye på hjertet denne gangen. Jo, vent, jeg kom akkurat på noe jeg ikke har offentliggjort enda! Besteforeldrene til vertssøsteren min bor i Kamakura i Kanagawa i Japan. Det vil si: en by med ca. 170 000 innbyggere, masse historie, templer, strender og pen natur (kan visst se Mt. Fuji fra strendene). De har - ifølge datteren - også en utsøkt sushirestaurant i byen. Bestefaren i familien elsker den. Bestemoren går i kimono hver dag, og de har nå vekket håpet i meg om at jeg skal få prøve en ekte kimono. Ellers hadde jeg i utgangspunketet tenkt å kjøpe en brukt kimono (rimeligere), siden kimonoer tilsvarer våre bunader eller noe sånt, og følgelig er veldig dyre. Japansklæreren min anbefalte meg å kjøpe yukata (lett sommer-kimono) i stedet. De er rimeligere, enklere å få på, og også meget vakre. Høres ut som en plan. Vi skal visst til Kamakura i løpet av sommerferien i alle fall, og jeg merker at hvis alt blir så kult som jeg ser det for meg inni hodet mitt, er jeg litt misunnelig på meg selv akkurat nå.

Dessverre tror jeg at alt dette kule; kul vertssøster, kimono-bestemor, sushi-bestefar, hunder, parker, dager i solen, strender med utsikt til Mt. Fuji, templer og gigantiske Buddha-statuer (jepp, de har det også i Kamakura) er for godt til å være sant! Det må jo være en hake. Feks at besteforeldrene i familien avskyr caucasians, eller at hundene biter... Eller at vannet er kaldt og statuene er rustne. Eller at kimonoen klør. Eller at vertssøsteren min og jeg kommer til å krangle masse. Eller at sushirestauranten er nedlagt, noe som gjør bestefaren så deprimert at de ikke vil ha oss på besøk.

Nåvel. Inntil videre skal jeg være fornøyd. Jeg skal holde dere oppdatert så sant jeg klarer det - om det så bare er snakk om restaurant-nekrologer.

Og så, inntil jeg atter skriver noe: Jaa mata!

4 kommentarer

Vilde

08.feb.2009 kl.02:19

Jeg gleder meg til å se bilde av deg i kimonoen/yukataen. :) Og jeg er litt misunnelig på deg også, på en veldig vennlig måte.

Sunniva

09.feb.2009 kl.10:32

Oi oi oi, hva er dette for noen spennende saker vi har gitt oss ut på?

Tom André

16.feb.2009 kl.11:45

Sushi-bestefar! Din heldige jente!
Haha, jeg tror jeg er litt småmisunnelig også, men det er bare bra. For da er det lettere å snu alt dette til at jeg gleder meg på dine vegne i stedet for å sørge på mine egne vegne. For det siste er bare egoistisk :-)
Jeg stiller meg bak bilde og venter også spent på bilder av den Japanske Liv Sofie! Pen blogg, forresten...

Lisa

22.feb.2009 kl.22:41

Familien din høres perfekt ut, Liv. Nesten slik at jeg er litt misunnelig på deg jeg også.

Skriv en ny kommentar

hits