ENDELIG!!

Denne gangen er grunnen saa utrolig god! Jeg kom meg ikke inn paa blogg.no! Hele "skriv inn navn og passord"-ruten hadde forsvunnet. Jeg er ingen ekspert, saa det er neppe det man sier paa fagspraak, men den var... borte vekk.

Heldigvis var det bare den dumme hjemme-PCen min som ikke saa den. Ingenting kan lure disse skole-PCene, saa i dag sitter jeg helt ulovlig og poster blogginnlegg paa skolebiblioteket.

Foerst skal jeg gi et bilde av dagen min for tiden. Vi tar gaarsdagen som eksempel:

Opp 5.30
Forlate huset 6.40ish
Ankomme skolen litt foer 8.00
Skole ferdig 15.20ish
Studere paa skolebiblioteket til 18.00
Ankomme Yokohama 18.30
Studere pa cafe til 19.40
Komme hjem en gang rundt 20.20
Gjoere eventuelle smaalekser, spise middag, bade, slappe av og sovne foer 22.30

HURRA!

Noen som fortsatt lurer paa hvorfor jeg oppdaterer bloggen min litt sjeldent?

Men hvorfor saa mye studier? Jo, for om 6 uker skal jeg ta min Japanese Language Proficiency Test, eller JLPT som den populaert kalles. Alle andre tar level 3, men jeg er selvsagt ikke fornoeyd med det, neeeeida, jeg skal proeve meg paa freakin' level 2! wish me luck. Det er rimelig uoverkommelig.

Ellers kom jeg hjem fra klassetur til Nara/Kyoto paa fredag. Det var bedre enn jeg fryktet. Greit, det var utrolig stress, for vi skulle se veldig mange templer/steder/buddha-statuer paa veldig kort tid, og det var egentlig aldri helt tid til aa staa og beundre en gammel statue eller nyte stillheten ved et shinto-alter. Det var derimot satt av god tid til shopping og mat, noe jeg synes sier en del om japanere. Vi formelig loep gjennom museet, for saa aa tilbringe halve dagen i souvenirbutikken deres. -.- Men baade Nara og Kyoto var fabelaktig. Anbefales paa det varmeste, men med god tid og gode venner.

Vi bodde paa tradisjonelle japanske reisehjem med tatami-rom og futon paa gulvet, og nesten alle maaltider var tradisjonell japansk mat (saann med ris i en skaal og tuden smaretter vakkert dandert rundt om kring paa bordet). Det var veldig god mat, og selv om mandag og tirsdag ble en smule oedelagt av hodepine for min del, var onsdag, torsdag og fredag veldig kule dager. Jeg var alltid foerstemann av bussen og sistemann paa igjen, og jeg ble godt kjent med baade andre elever og laerere (mest fordi de byttet paa aa gaa bakerst med meg mens jeg insisterte paa aa faa se ordentlig paa et eller annet foer jeg var villig til aa gaa videre).

Saa det var min uke i Kansai. Kult. Det hadde vaert saa UTROLIG bra aa dra dit med Marte. Syyyre. Aa dra dit med familien min... Vel, jeg er glad i dem, saa jeg maa vel si at jeg hadde likt det, selv om jeg er veldig sikker paa at de hadde gjort meg flau ofte. Men det er slikt familier er til for.

Huhei, jeg maa gaa! Jeg skriver mer... en dag. Kanskje. Hvis dere er snille.

Jeg gruer meg til jul i aar. Fikk jule-CD av Bob Dylan av min kjaere mor. Skal ikke aapne den foer foerste desember, i sann 2mdb-stil (som naa er 3mdb ^^), men jeg vet at jeg kommer til aa savne veldig mye og veldig mange naa som vi begynner aa naerme oss jul. Nyttaar blir spennende aa feire i Japan, men jul er bare en kjoepegreie her borte. Altsaa, enda mer kjoeping og enda mindre hellig enn i Norge. Haaper bare at vi skal ha sushi paa julaften - ikke KFC (som er et serioest alternativ). :0

Klem til Norge fra Liv Sofie

Quand on n'a pas le temps d'étudier

Naa har jeg faktisk ikke vaert paa PC-en siden skolen startet (1. september), og jeg kommer neppe til aa logge paa foer tidligst soendag neste helg. Den 22. og 23. har vi skolefestival paa skolen vaar, og jeg spiller som kjent foerste fiolin i skolens strykeorkester. Det vi skal fremfoere paa festivalen er ganske vanskelig, og det er mange som ikke faar det helt til elnda, derfor er det bestemt fra oeverste hold at vi alle skal oeve til seks hver kveld man-fre (det er jo egentlig akkurat som vanlig), og at vi skal ha loerdagsoevinger fra 08.30-16.00. Det er en smule mer uvanlig. Naar jeg kommer hjem om kveldene har jeg rett og slett ikke kapasitet eller tid til aa gjoere lekser, for jeg legger meg naa mellom 21 og 22 for aa staa opp i femtiden og ta meg en liten joggetur om morgenen foer frokost. Det er bedre enn kaffe! Eller, hvem vet... Kaffeinntaket mitt naar nye hoeyder om dagen, saa det er ikke godt aa si hva som er morgengymnastikken og hva som er kaffe. Men tilbake til oevingene. Saann er det i alle fall det fungerer i Japan: Hvis en av tjue ikke klarer det, skal alle tjue sitte og oeve helt til den siste faar det til - ikke snakk om at den som ikke klarer det kan oeve litt ekstra hjemme i stedet. 

Men paa andre maater er det jo godt aa vaere tilbake paa skolen. Bortsett fra at jeg hater skoleuniformen... Og bortsett fra det deprimerende faktum at det er en jenteskole. Det er likevel godt aa se at dagene gaar, og jeg tror at etter bunkasai blir det enda bedre fordi...
 
Etter den 23. er det slutt. Da slutter jeg i klubben (frem til desember). Mellom 23. september og 6. desember skal jeg dedikere meg fullt og helt til japanskstudier - mange timer per dag. Hverdagen kommer imidlertid ikke til aa bli saa mye enklere. Jeg sa at jeg skulle dedikere meg fullt og helt til japansk, men sannheten er at jeg ogsaa har andre jern i ilden. Tre jern, for aa vaere noeyaktig. For det foerste har jeg begynt med fransk naa. Jeg klarte ikke aa si et ORD paa fransk da jeg kom inn paa grupperommet for foerste gang denne torsdagen og fransklaereren min (en fransk dame som er engelsklaerer paa skolen min og som meldte seg frivillig til aa undervise meg i fransk en gang i uken - gratis) sa at i dette rommet skulle alt sammen foregaa paa fransk. Jeg forsto alt hun sa gjennom hele timen, og jeg forsto alt jeg leste, men jeg klarte rett og slett ikke aa snakke selv. Hver gang jeg skulle formulere noe selv satte ordene seg fast i halsen min og kom ut som japansk i stedet. Det var faktisk mye lettere aa forveksle fransk med japansk enn med engelsk. Men jeg satser paa at det vil gaa seg til etter noen uker. For det andre har jeg begynt paa japansk teseremoni. For alle som vil vite hva i svarteste DET innebaerer, anbefaler jeg dere aa lese om det her: http://int.kateigaho.com/aut04/kyoto-tea-ceremony.html... Jeg maa forte meg aa skrive ferdig naa, for jeg har enda mye lekser aa gjoere. Jo, og saa viste det seg visst at vertsbestemoren min er proff danseinstruktoer - japansk dans, saa etter bunkasai begynner jeg med danseundervisning - da blir det yukata og vifter hver soendag, dere! <3

I gaar var jeg paa Karaoke sammen med de tre andre jentene i Kanagawa chapter. Det var veldig goey, selv om stedet vi var paa var det billigste vi kunne finne i omraadet, og derfor ogsaa det mest lugubre. Eller, som japanerne sier "kimochi warui" (betyr noe slikt som "I have a bad feeling about this"). Man merket paa lukten at det foregikk langt verre ting paa det stedet enn uskyldig karaoke. Men vi ble heldigvis ikke saa kvalme at vi ikke orket sushi etterpaa (et helt annet og mye triveligere sted). Jeg forspiste meg som vanlig, siden det var sushi som var paa menyen, og etter en dessert paa Starbucks med chai latte og donuts var det en utfordring aa skulle reise seg og gaa ned til togstasjonen igjen.

Huff. Saa i dag har jeg gjort lekser siden jeg sto opp. Ryddet rommet, oevd paa fiolinen, en time med fransk, en og en halv time japansk, skrevet brev til vertssoesteren min... Det skal ikke vaere lett. Naa maa jeg slutte her, for jeg skal  oversette andre kapittel av Alice i Eventyrland fra japansk til engelsk. Send meg gjerne noen varme tanker. Jeg tror 24. september blir en bra dag - da er jeg fri(ere)! <3
 

Fra Hiroshima til Harajuku - en usedvanlig travel sommer

Hei alle mine kjaere der hjemme/ute!

Naa er klokken 06.54 her i Japan, og jeg har tid til aa skrive et veldig kort blogginnlegg foer jeg maa loepe til toget. Eller, foer jeg maa drikke kaffe, skifte og SAA loepe til toget.

I gaar kveld kom jeg hjem etter fire dager og tre netter i Hiroshima. Der deltok jeg paa en slags "laer om bombingen"-tur arrangert av YWCA. Jeg er ikke saa veldig glad i super-tight organiserte opplegg, og dette opplegget kan neppe kalles annet enn super-tight. Vi hadde en veldig fullpakket timeplan, boennemoeter og museumsbesoek og "witness talk". Noe av det var utrolig spennende, feks. var museet fabelaktig. Man laerte svaert mye om bombingen. Det er jo en grusom hendelse i alles oeyne, men etter aa ha vaert der det skjedde og faatt et eierforhold til den foerste byen som noensinne ble truffet av dette forferdelige vaapenet (naa hjelper det jo litt at jeg allerede har noe som minst burde kunne kalles et eierforhold til Japan), faar jeg lyst til aa formidle det videre. Jeg laerte mer om hvor farlig vaar verden er. Det siste denne jenten trenger er egentlig aa laere mer om hvordan man skal hate vaapenspekulanter og det at mydligheter rundt om i verden bruker ufattelige summer paa noe som de siden sier at de selvsagt aldri kommer til aa bruke - de vil bare HA det. Fordi alle andre har det.

Nei, dette skal ikke bli en tale av noe slag. Det faar vente til jeg kommer hjem igjen. Men vi snakket i alle fall med en gammel dame som overlevde angrepet mot alle odds (ganske naert hypersenter, men i en militaerbase delvis under jorden). Hun var 14 aar paa tidspunktet, og var en av de foerste som varslet verden utenfor om hva som hadde skjedd. Hun saa saa mye forferdelig, hun mistet senere et barn som en ettervirkning av straalingen, hun mistet to broedre ved frontene og foreldrene omkom i bombingen. Det tok 45 aar foer hun var klar for aa snakke om det, men naa forteller hun historien sin til alle som kommer dit for aa lytte. Det var en sterk opplevelse. Paa japansk, dog, saa jeg tilbrakte en tredjedel av tiden begravd i en engelsk oversettelse for aa vaere sikker paa at jeg fikk med meg alt.

Den tredje dagen dro vi til en sjarmerende liten oey kalt Miyajima utenfor Hiroshima. Der er det mange turister, men ogsaa mange templer, vakre og rimelige souvenirer, fantastisk natur.... og daadyr er hellige dyr paa oeyen, saa de gaar fritt i hopetall i gatene og er veldig tamme og menger seg med folk som om de aldri har gjort noe annet. Noe de neppe har.  Tok MASSE bilder, saa naar jeg kommer tilbake blir det endeloest Japan-slideshow for alle som orker aa se paa.

I gaar, foer vi tok shinkansen (bullet train) hjem igjen til Yokohama, vaar vi paa pengefabrikk. Det var overraskende spennende. Like overraskende var det at jeg faktisk fikk noe ut av alt det guiden fortalte. Folk kan tro hva de vil, men japansk er ikke saa alt for lett, og man er IKKE flytende etter seks maaneder. Men bedre har jeg blitt. Mye, mye bedre.

Saa bar det hjem igjen, og selv om det var trist at jeg neppe faar se HIroshima igjen foer jeg klarer aa dra med meg familie/venner til dette landet, var det litt godt aa endelig kunne slappe litt av igjen etter mye reising og mange aktiviteter (hadde AFS-camp rett foer Hiroshima-turen). Det deiligste med aa komme hjem, baade fra AFS-leiren og fra Hiroshima var at jeg merker hvordan vertsfamlien min faktisk er blitt et hjem. Naar jeg kommer hjem lemper jeg fra meg alle tingene mine et sted i stuen, drar frem souvenirer til vertsfamilien, snakker om alt jeg gjorde og alle jeg moette, dusjer og spiser og snakker om praktiske saker for de neste dagene fremover, og sover. Naa foeler jeg endelig at hjertet mitt innimellom er paa to steder. Jeg savner Norge og dem jeg er glad i hjemme, men samtidig er det oeyeblikk hvor jeg tenker at jeg aldri vil reise hjem. Dette er bare tull, for om noen sa til meg at jeg aldri fikk reise hjem hadde jeg garantert brutt sammen, men det viser i alle fall at jeg begynner aa trives, og jeg tenker at hvis det er tungt aa reise hjem naar den tiden kommer, saa er det bare et bevis paa at jeg hadde et godt aar. Det skal ikke vaere lett aa forlate en familie du har hatt i et aar.

Naa maa jeg loepe, for i dag skal jeg til IKEA og til Harajuku sammen med to andre utvekslingsstudenter. Trasking, lunch (som staves lunsj, men som er mye penere naar man skriver "lunch"), cafe (samme greien - kafe), shopping... Woho!

(Blogg)krig og kjaerlighet

Selvsagt har jeg ikke kunnet unngaa aa legge merke til at de av vennene mine som "bare" oppholder seg i Norge i 2009 poster langt flere innlegg paa bloggene sine enn Sunniva og jeg gjoer til sammen.

Jeg tror tiden er inne for en liten liste her paa bloggen, forresten. Den faar tittelen "ting jeg gremmer meg over". Here we go.

Ting jeg gremmer meg over:
- Jeg gaar glipp av utallige festivaler denne sommeren
- Jeg kan ikke dra ut paa reise i aar. Det er egentlig teit aa skrive dette, for jeg befinner meg i et land de fleste ville gitt mye for aa reise til, men jeg fikk brev fra Barcelona i forgaars, og jeg maa innroemme at jeg merket et lite stikk av misunnelse. Grunnen kommer i neste punkt.
- Jeg har enormt lite selvstendighet i Japan. Jeg behandles som et barn (sannsynligvis -fordi jeg fortsatt er et barn i dette landet). Alle skal til enhver tid vil vite hvor jeg befinner meg, men problemet er at jeg knapt har tid til aa befinne meg noen veldig spennende steder.
- (...fordi) Jeg har klubb gjennom hele sommerferien. Man, tirs, tors, fred. 09.00-15.00 vanligvis. Vi jobber med en firesatsers serenade av Josef Suk. Den er vakker nok, og en del partier er faktisk ganske utfordrende, men jeg tror vi kunne klart det hele paa mye kortere tid om vi hadde mer tid til aa oeve hjemme. Naar vi har oevinger paa skolen, har det en tendens til aa ende med at de tre andre foerstefiolinistene i parallellklassen min snakker bort hele oevingen. Alle som er yngre enn oss holder kjeft naar de snakker (og vaart trinn er de eldste i klubben), og selv om jeg i prinsippet kan kaste meg inn i praten hvis jeg vil (fordi jeg er gammel nok), har jeg fortsatt problemer nok med aa formulere meg paa japansk naar jeg har den jeg snakker med paa tomannshaand. Ikke snakk om at jeg skal demonstrere beyond broken Japanese foran en gjeng japanske smaajenter.

Men en del bra skjer heldigvis med jevne mellomrom. Jeg tror for det foerste at jeg er forelsket. I en vertsfamilie. En annen vertsfamilie. Familien tilhoerer en annen utvekslingsstudent som kom med YFU samtidig som jeg kom hit med AFS, og datteren i huset gaar i klassen min. Ikke misforstaa, jeg tror neppe jeg ville byttet vertsfamilie uansett hva man tilboed meg, for jeg har faatt tid til aa bli veldig glad i den lille gjengen som huser meg. De er veldig gode mennesker, og jeg gleder meg til aa se hvordan det er aa vaere enebarn i denne familien. ^^ Men den andre vertsfamilien er paa et vis selve symbolet paa perfekte vertsfamilier. Den bestaar av mor, far, to voksne barn som ikke bor hjemme, en datter paa 17 og en soenn paa 9. Huset deres er enormt stort etter japansk standard, de har en flott hage med noen buddhistiske dekorasjoner som gir alle forbipasserende lyst til aa sette seg rett ned og meditere, og i et japanese style hus paa andre siden av hagen bor den snille bestemoren. De har ogsaa en veldig snill bestefar som snakker engelsk og som har en fot innenfor i sushimiljoet i en liten fiskerbygd i naerheten. Jeg er saerlig glad i vertsmoren, men det er nok bare fordi det er henne jeg har snakket mest med. Jeg liker ogsaa godt soennen i huset. Han minner meg veldig om min egen bror da denne var noen aar yngre. Jeg tror inntrykket mitt er preget av en underliggende hjemlengsel, egentlig, og jeg maa gjenta at det ikke har NOE aa gjeore med tilstanden hos min egen vertsfamilie (<3). Det bare slo meg at det er mer liv i denne andre vertsfamilien. De er flere folk, de har en liten gutt med mye energi som stormer rundt, de roper ut kjoekkenvinduer og loeper i trapper. Min vertsfamilie er roligere. Hvis de vil si noe til noen i andre etasje, gaar de opp trappen foerst og stiller seg rett utenfor doeren og sier det pent og rolig, og jeg tror aldri jeg har hoert noen andre enn hunden heve stemmen. Det var rart aa merke at jeg savner folk som roper fordi de ikke gidder aa gaa opp trappene, men det var akkurat som aa vaere i en litt merkelig versjon av mitt eget norske hjem. Det merkelige var at ingen var sinte. I min familie skal det ikke mye til foer vi kjefter og smeller heller, mens denne gjengen virket en del roligere paa den maaten. Men innerst inne lurer jeg vel litt paa om jeg ikke savner denne Italian style kjeftingen ogsaa av og til... Det er godt aa faa utloep for det naa og da.

Saa hvordan vet jeg alt dette om en annen vertsfamilie?

Fordi jeg tilbrakte gaarsdagen med dem og overnattet hos dem natt til i dag. Jeg var vel teknisk sett den andre vertseleven sin gjest. Denne andre utvekslingsstudenten, hennes vertsmor, -soester og -bror, samt en venninne av vertssoesteren, dro fra huset deres i halv ti-tiden loerdags morgen. Det var en liten times tid kjoering til bestefaren sitt hus, og vi stoppet paa veien og kjoepte frokost og snacks. Moren ville betale alt for meg (men jeg lot henne bare betale det hun kjoepte til alle andre ogsaa, altsaa drikke). De virket aa ha overraskende god raad (hun er husmor og han er professor ved et privat universitet i Tokyo). Bestefarens hus var ogsaa relativt stort, og veldig rotete. Han er enkemann, og har tilsynelatende bedre ting aa ta seg til enn aa rydde. Det laa masse smaating stroedd overalt og hopet opp i skuffer og skap, og jeg vet ikke om jeg ville spist noe laget paa det kjoekkenet. Men det var smaa barnebarns paradis. Den ni aar gamle broren tasset frem og tilbake og spilte paa intrumenter som han fant, lekte med noen av de utallige lekene som var der, og aaa paa film paa en stor Tv i stuen (bestefaren hadde et imponerende stort filmutvalg). Han hadde ogsaa reist en hel del i sitt liv, og hadde blant annet vaert i Stockholm mange ganger, hvilket forklarte hvorfor huset var fullt av suvenirer fraa alle verdenshjoerner.

I tovtiden dro vi til sentrum (det var en liten fiskerby) og saa paa bodene som var satt opp for kveldens festival. Huff, glemte jeg aa nevne at vi var der i forbindelse med en av de utallige lokale festivalene som finner sted til aere for shinto-guder? Denne byen feiret at guden for havet (og for fiske, om jeg ikke husker feil), forlater tempelet sitt i tolvtiden om dagen og gaar ut i byen, og ved midnatt kommer han tilbake igjen til tempelet. Saa vi kikket litt rundt i byen foer vi gikk opp til tempelet.

Sikkert tredve menn (og noen kvinner), holdt to svaere kinesisk-style loevehoder med laaange "haler" (lang, roed stoffduk). De bevegde seg sakte ned fra tempelet mens folk tok bilder og gledet seg over synet. En mann som var eldre enn de som bar loevehodene sto fremme med front mot prosesjonen og sang noe til dem (mest sannsynlig saapass gammel japansk at de faerreste egentlig skjoente det), og folkene som bar paa loevehodene (jeg forsto det slik at dette var gudens vokter som gikk ut foer guden selv forlot tempelet) svarte ham. De chantet i kor, hevet loevehodene over hodet og klapret med de store kjevene. Det maa ha vaert en veldig tung jobb, og kun de som saa ut som de mest utholdende mennene gikk i teten og hadde ansvar for hodene. Det var fabelaktig. Saa mange farger og saa mye stemning. Men at veldig stort skaar i gleden var at kameraet mitt hadde gaatt tom for batteri, og jeg hadde saa daarlig tid den morgenen at jeg ikke merket det. Det foeltes utrolig bittert aa staa der uten aa ta noen bilder, men jeg er ganske sikker paa at jeg vil faa en god del bilder tilsendt fra de andre som var der. Selve guden satt inni en gullvogn som forlot tempelet etter vokteren hadde gaatt ut gjennom porten nederst i "hageomraadet". Det var mange gullvogner som kjoerte rundt i gatene hele den dagen, og folk trommet og sang og spilte.

Etterpaa gikk vi paa sushibar. Der var vi de eneste kundene i lokalet, og de sto sushikokkene sto og lagde maten til oss fortloepende rett paa andre siden av disken. De var tydeligvis gode venner av bestefaren, og det var i det hele tatt en veldig hyggelig lunsj. En morsom ting er at alle i Japan legger merke til hvor blek jeg er. Jeg tror japanske kvinner oensker aa vaere blek... I alle fall er det *ingen* som anbefaler meg aa faa litt brunfarge. Det hender at jeg hoerer folk hviske "shiroi!" til sidemannen naar jeg gaar forbi. Shiroi=hvit. Saa saann er det. Jeg faar ganske mange blikk, og jeg merker det best naar jeg har paa meg solbriller. Folk har en tendens til aa stirre mer naar de ikke kan se oeynene dine, for da glemmer de lett at du kan se dem likevel. Aaanyways.

Etter lunsj dro vi tilbake til bestefaren, skiftet og dro paa stranden. Det var ikke en veldig varm dag, men det var ikke slik at vi froes heller naar vi badet.

Saa dro vi atter en gang tilbake til bestefarens hus, alle sammen dusjet i tur og orden, og vi skiftet til yukata foer vi satte kursen mot sentrum igjen. Yukata er en litt enklere versjon av en kimono. http://www.japaneselifestyle.com.au/fashion/yukata_kimono.html Bare saann at jeg slipper aa forklare det ogsaa...

Jeg fikk en nydelig yukata av vertsfamilien min i bursdagsgave. Den kostet 40 000¥med tilbehoer (underkjole, sko, belte osv), hvilket er usedvanlig dyrt for en yukata. Men den er av usedvanlig god kvalitet, av lin om jeg ikke tar feil, og ligner saa mye paa en kimono at japansklaereren min ba meg dobbeltsjekke om det ikke faktisk var en kimono jeg hadde... Saah.... Vi saa alle sammen straalende ut i yukataene vaare (alle unntatt mor og bestefar hadde yukata. Menn bruker ogsaa yukata - og det kler dem! - saa den lille broren i huset hadde en skjoenn blaa yukata som liknet saa mye paa andre smaa gutters yukata at vi snart fikk lett for aa miste ham av syne i folkemengden).

Foerst dro vi og spise middag (da hadde klokken allerede blitt aatte), og deretter dro vi til byen igjen. Naa var det moerkt, og det var mange flere smaa boder langs hovedgaten. De solgte mat og godteri og leker. Jeg kjoepte et kandisert eple, de andre jentene kjoepte kylling og en banan med sjokoladetrekk. Vi gikk litt frem og tilbake og saa i boder og passerte noen av gudevognene fra tidligere, fortsatt med tommespill og sang (og naa ogsaa med vakre lys), men vi ble dessverre ikke lenge nok til aa se guden returnere til tempelet sitt ved midnatt.

Derfra dro vi hjem til bestefaren, skiftet tilbake til vanlige klaer, og dro hjem. Jeg overnattet hos den andre utvekslingsstudentens vertsfamilie, og jeg sto opp i halv ni-tiden i dag og spise frokost med dem mens den andre vertseleven laa og sov. Jeg ble nesten litt irritert paa henne av og til, for hun virket ikke aa sette veldig pris paa alt det familien gjorde for henne. Ikke at hun kjeftet eller noe, men naar hun for eksempel spurte "so, when are we leaving?" var stemmen hennes gjerne unoedvendig hard. Hun var heller ikke en person som takket mye, aapenbart. Jeg liker aa tro at jeg gir mer uttrykk for takknemlighet overfor min vertsfamilie. Det er mulig at vertsmoren var mer smilende og sprudlende enn vanlig fordi jeg var gjest, men jeg tror jeg gjorde et greit nok inntrykk paa henne ogsaa, for hun tilboed aa gi meg skyss til et museum om to uker siden hun uansett skulle ta med soennen paa kabuki workshop rett i naerheten av museet.

Saa det var alt for denne gangen.

Og det var mer enn planlagt, som vanlig.

Avslutter med aa sende en klem til venner og familie (ingen nevnt, ingen glemt).

Bedre naa enn siden

...For naa har jeg for en gangs skyld tid.

Det har jo ikke skjedd saa mye nytt. I dag fyller en med-utvekslingsstudent 18. Hurra! Det minner meg paa at jeg selv fylte atten for en maaned siden naa. Vertsfamilien min ga meg en yukata i gave. Mulig jeg allrede har nevnt det, men orker ikke aa sjekke tidligere innlegg. Akkurat som jeg ikke orker aa endre paa skrivefeil. Ser at jeg har klart aa omtale "fri" som om det skulle vaert et konkret objekt. Mulig det var en tanketom typo av "fritid"... Men jeg er ikke ute etter aa forsvare mine feil. Jeg vil bare ha det sagt at det er av fri vilje at jeg ikke retter dem. Mest paa grunn av daarlig PC. Nei, naa begynner jeg aa unnskylde meg her.

Jeg ville egentlig si noen ord om skolen. Ikke mye. En del er allerede sagt til mine heldige mail-venner. 

Jeg har altsaa ikke noen mannlige laerere dette aaret. Det er egentlig en tilfeldighet. Ca. 1/3 av laererne paa skolen er menn, saa det er i grunnen uvanlig aa bare ha kvinnelige laerere. Min klasseforstander er en saerdeles hyggelig dame. Aner ikke hvor gammel hun er, men tviler paa at hun kan vaere yngre enn en-del-og-seksti. Litt synd at jeg ikke kan nevne navn. Burde gi hele gjengen dekknavn. Hun snakker ikke saa mye engelsk, men hun er en utrolig god person. Hun minner meg litt om et hittil ukjent, hyggelig vesen fra Mummidalen. I forrige uke hadde noen av jentene med en leke-slange i timen, og homeroom ble utsatt hele ti minutter mens de jaget den soete, lille damen rundt i rommet med slangen. Hun loep naar den kom for naer, og innimellom skrek hun litt. Ellers bare lo hun. Det var en god dag.

Jeg har en ganske fjern historielaerer for tiden. Hun er vel fjordaarets historielaerers rake motsetning. To ganger i uken gir hun meg og den andre utvekslingsstudenten smaa glosetester med japanske ord relatert til japansk historie. Problemet er bare at hun ofte gir oss de samme ordene baade tre og fire uker paa rad. Den siste proeven trengte jeg ikke aa oeve til i det hele tatt. Hun er veldig snill. Hun vil helt sikkert at vi skal jobbe godt og laere mye, men det virker ikke som merker det naar noen sovner i timen. Den andre utvekslingsstudenten og jeg kan skrive hva vi vil paa proevene hun gir oss - hun er like fornoeyd. Til eksamen skulle vi plassere en del japanske byer paa et japansk kart. Problemet var bare at kartet ikke var blankt. Byenes navn sto allerede der - svart paa hvitt - med piler ut mot margen som vi skulle skrive paa. Ikke nok med det, men vi hadde faatt AKKURAT samme testen en uke i forveien. En skulle tro at historielaereren hadde foerti par med utvekslingsstudenter som saa akkurat like ut og som det var umulig aa holde fra hverandre. Mer sannsynlig er det at hun bare surrer litt.

Kokugo-laereren min (japansk for japanere, altsaa) er ogsaa liten og snill, men litt yngre enn de andre. Hun er svaert lys stemme, og innimellom skjelver den litt, slik at hun virker veldig frustrert og naer ved aa graate. Men jeg tror bare det er stemmen hennes. I motsetning til historielaereren min, liker denne damen aa gi meg noe aa strekke meg etter. Jeg har vel allerede nevnt at jeg maatte pugge alle de 47 fylkene i Japan (paa japansk) og vaere i stand til aa plassere dem paa kartet. Hun har ogsaa introdusert meg til en del japansk litteratur, og naar laerere foerst tenner slike gnister i meg, loeper jeg selvsagt rett til skolebiblioteket og laaner med meg det jeg kan finne av japanske forfattere fra 1850 og utover. Saann gaar nu dagan.

Ellers har jeg en gymlaerer som er omtrent ti ganger mer ernergisk enn alderen skulle tilsi, en engelsklaerer som ligner paa en muppet, en annen engelsklaerer som jeg klager til naar det er noe galt (hun var den som maatte ta meg med paa sykestuen da jeg fikk migrene for litt siden), en english conversation-laerer som det er mulig aa vitse med (hun er amerikansk, saa det funker faktisk aa vaere ironisk med henne selv om man vanligvis skal passe seg for aa bruke ironi som humor i Japan - de forstaar det ikke), to andre engelsklaerere som begge er like hyggelige (hun ene driver hele tiden og spoer hvordan jeg har det, men hun har allerede gitt meg to boeker, saa jeg kan ikke konkludere med annet enn at hun er en fin person), en usedvanlig hoey helse-laerer (nesten litt maskulin etter japansk standard, men en kul dame som utstraaler mer feminisme enn den gjennomsnittlige japanerinne), to kunstlaerere (de er snille, men jeg toer ikke aa be dem om hjelp av frykt for at de skal oedelegge det jeg holder paa med), og en heimkunnskapslaerer som jeg ikke aner navnet paa (alle sover i timene hennes).

Ellers moeter er det tre mannlige laerere paa trinnet mitt, og de har naa og da rehai med klassen vaar, er eksamensvakter for oss osv. Han ene er klasseforstanderen til parallellklassen. Han er sikkert femogfemti eller deromkring, men han holder seg godt, er ganske hoey, og ser ekstremt snill ut. Han minner meg om slik morfar maa ha sett ut da han var noe yngre (faktisk en hel del yngre, ettersom han ikke lengre er i live engang). Det er vel noe med godheten i utstraalingen hans. Ellers likner han ganske mye rent utseendemessig (bortsett fra at han er asiater), og han virker saa taalmodig, men har likevel autoritet. Elevene hans sier at han er ganske skummel og at han kan vaere veldig streng, men han er alltid veldig hyggelig mot meg siden jeg er utvekslingsstudent. Han snakker egentlig ikke engelsk, men han spanderer hele tiden engelske fraser paa meg. Noe annet som faar ham til aa minne om morfar er stemmen hans. Vi synger jo en eller to salmer per dag (under rehai), og naar han er i naerheten, kan man alltid hoere ham synge andrestemmen, varmt og rent. Og det virker som han har pugget alle andrestemmene i boken. Eller kanskje han bare er god i musikk. Det er i grunnen litt morsomt, for den nesten umenneskelig gode utstraalingen hans faar meg til aa tenke paa ledere av enkelte amerikanske sekter. Jeg mener, hvis denne mannen hadde proev aa starte en sekt, hadde folk stilt seg i koe for aa bli med. Der er bare noe med den typen mennesker. Charles Manson saa jo ut som Jesus, selv etter at han hadde blitt arrestert. Ikke at jeg tror laereren til parallellklassen er sektleder paa fritiden...

Ellers har vi en mannlig laerer som ikke sier stort. Han kommer inn i klasserommet naar han har rehai med oss, bestemmer en salme vi skal synge, leser kanskje litt fra Bibelen, holder en liten preken, og forsvinner sporloest saa snart klokken ringer. Han virker nesten litt kald.

Den siste mannlige laereren paa trinnet er nyansatt - fresh from college. Han virker veldig selvbevisst og nervoes. Og med god grunn. Han er engelsklaerer for omtrent halve klassen min, han har delegerende ansvar for at soeppelkassene paa gangen utenfor klasserommet mitt toemmes hver dag (det er elevene som gjoer jobben), han har rehai naa og da, er eksamensvakt, og er ellers en person som kommer og gaar litt i min skolehverdag. Fra det oeyeblikket han viser seg i klasserommet for aa ha dagens rehai med oss, er stoeynivaaet umulig aa kontrollere. Jeg synes direkte synd paa ham. Han nyter ikke et gram av den respekten alle de andre laererne faar. Jeg tror det er en kombinasjon av at han er veldig ny, veldig lav, og veldig bevisst paa at han er ny og lav. Eller noe saant. De mobber ham mest for utseendet. Han er ganske feminin, og dette minner elevene hverandre paa hver gang de ser ham. Han er etter sigende ikke en veldig god laerer heller. Det kan ha noe aa gjoere med at elevenes blotte tilstedevaerelse ser ut til aa skremme ham. Engelsken hans er ikke enormt god, men det er mulig han bare blir skremt av at jeg faktisk snakker engelsk. Jeg har sansen for ham. Som alle andre japanere er han enormt innstilt paa aa hjelpe meg, men samtidig virker han livredd for meg siden jeg er en elev. Den konstante indre kampen er ganske underholdende. Og la det vaere sagt, jeg er den eneste som holder kjeft og foelger med naar han staar ved kateteret. Mest fordi jeg synes synd paa ham.

Saa det var altsaa laererne mine.



...


Jeg savner de norske laererne mine!

Tiden flyr...

Naa er det allerede en stund siden jeg postet siste innlegg. For tidener jeg midt i eksamensuke. For alle de andre paa skolen betyr det at baade soevn, maaltider og personlig hygiene maa ofres for aa faa tid til aa studere. For meg betyr det mer fri enn jeg har hatt paa lenge. Jeg har saa mye fri naa at jeg ikke aner hva jeg skal bruke den til. I dag kom jeg paa skolen klokken ni og ble sendt hjem igjen halv elleve. Jeg hadde foerst selvstudier paa biblioteket i en time (driver for tiden og oversetter Alice i Eventyrland fra japansk til engelsk - det er mer ambisioest enn det hoeres ut, skal jeg si dere), deretter "rehai" (som er noe saant som daglig mini-gudstjeneste).

Jeg skal virkelig ikke skrive mye naa, for jeg vil se en episode av American Dad foer jeg legger meg. Men noe maa jeg da si. For det foerste er det varmt i Japan naa. I dag var det solskinn. Heldigvis var det ogsaa et vindkast i ny og ne. Problemet er ikke bare varmen (og fuktigheten), men ogsaa det faktum at jeg ikke kan kle meg etter vaeret. Det er skoleuniform uansett vaer og vind. Skjoertet er langt og moerkt og sitter stramt i livet noe, mens skjorten er tynn som silkepapir og avsloerer det straks om du (som er kvinne og dermed burde vite bedre) skulle komme til aa svette saa mye som en draape i varmen. Ellers er det knesokker og svarte penny loafers aaret rundt. Naar jeg tenker meg om har jeg vel det lengste skjoertet paa skolen, og kunne sikkert gaatt med en god del kortere skjoert uten at noen hadde lagt merke til det, men problemet er at skjortet mitt ER saa langt. Dessuten synes jeg det er litt morsomt at jeg klarer aa skille meg saann ut fra de andre studentene selv naar vi har skoleuniformer. De har kortere skjoert, og de fleste har kortere bein i forhold til ryggen enn det jeg har. Naar jeg i tillegg er den eneste med indie-style ryggsekk (maatte gi opp skulderveske hver dag - det oedelegger jo elevenes rygger totalt!), den eneste som gaar med solbriller paa skoleveien (fikk spesieltillatelse av helsesoester etter et lite migreneanfall forrige uke), og den eneste som kjoeper svart kaffe paa vei til skolen, faar jeg liksom et image likevel.

Foer jeg avslutter maa jeg nevne at jeg opplevde mitt foerste jordskjelv for minst en og en halv maaned siden. Jeg har bare aldri kommet paa det naar jeg har vaert paa PC-en. Det var paa en klassetur med andreklassingene paa skolen, og vi satt i et rom som paa dagtid hadde tjent som midlertidig "rehai"-rom/kapell og saa en spesielt daarlig film om moder Theresa. Plutselig begynte alt a riste svakt, som om vi var i et slags morohus paa tivoli. Det var ikke stort, men vi merket det. Alle begynte aa prate samtidig, og hun ved siden av meg hvisket med et nesten salig uttrykk i ansiktet: "jishin". Nettopp. Jishin=jordskjelv. Saa naa har jeg opplevd det ogsaa.

Haaper paa aa kunne oppdatere litt oftere i fremtiden. Har jo litt mer fritid naa som sommerferien naermer seg. Men det dumme med blogg er at jeg ikke kan addressere innleggene mine til en bestemt person, og derfor er det ikke alltid jeg klarer aa skrive med den samme gnisten som jeg faar over meg naar jeg skriver brev. Men jeg er noedt til aa skrive snart. Jeg maa fortelle om laererne paa skolen min. Huff, jeg savner de norske laererne mine ganske ofte. Og selvsagt ogsaa vennene mine.

Min kjaere bestevenninne har opprettet en blogg naa. Der har hun blant annet en nedtelling til naar jeg kommer hjem fra Japan. Marte's great. www.rrr.blogg.no. Men pass paa aa faa med alle tre "r"-ene, for rr-dott-blogg-dott-no er bare fael!

Sayounara!

You have no idea!

Nei, heller ikke dette innlegget skal vaere paa engelsk, men tittelen var et svar paa hva som har skjedd siden sist, og hva som har holdt meg fra aa skrive paa en stund. Jeg har gjort en rekke ganske kule ting, mens Blogg.no har gjort en bemerkelsesverdig teit ting.

For aa ta det siste foerst til en forandring: Jeg hadde glemt passordet mitt paa Blogg.no. Dette var ikke Blogg.no videre fornoeyd med, og han krevde at jeg skrev inn nummeret mitt i et lite felt og fikk tilsendt en pinkode paa mobilen for 1 kr. som jeg deretter kunne skrive inn i et annet lite felt og faa tilgang paa alt sammen igjen. Problemet var bare det at jeg ikke hadde mobil. Det fikset jeg for en uke siden, da jeg og vertsfaren min gikk paa mobilshopping. Mobiler er dyre greier, og mannen i butikken snakket ikke engelsk, saa jeg er ikke hudre prosent sikker paa hvilken deal jeg fikk, men jeg tror vi snakker 5000 yen i maaneden bare for service, og i tillegg kommer prisen for aa bruke mobilen. Heldigvis er meldinger gratis til alle med samme mobilselskap, og ikke saa alt for dyrt til alle andre. Det samme gjelder til en viss grad ringing. Poenget mitt er ikke hva mobilen kostet. Poenget er hvordan det viste seg at Blogg.no gjerne ville ha et norsk mobilnummer, og meldingen skulle vaere sendt fra Norge. Det vil si at 0081 eller 0047 gjorde alt ubrukelig, og da jeg mumlet at mitt japanske nummer var ellevesifret, hoerte jeg at Blogg.no utstoette et lite snoeft av latter.

Jeg fikk fikset det, som dere kan se. Jeg ringte Marte i dag og fikk henne til aa motta PIN-koden og sende den til meg... Men tro meg, det var VELDIG mye dyrere enn den 1 NOK som Blogg.no opprinnelig forlangte, og jeg er ikke begeistret.

Men saa over til hva som har skjedd siden sist.

Skolen er som vanlig veldig hard, og ikke saa rent lite kjedelig naa og da. Den tiden paa doegnet jeg liker best er naar jeg ankommer さがみ野 (togstasjonen min) og kan gaa ned hovedgaten, hente sykkelen min i sykkelparkeringen, og sykle hjem i den lune kveldsluften. Det er virkelig toppen av lykke aa svinge elegant mellom dresskledde firmaansatte paa vei hjem, sykle under de tunge kirsebaertraerne (som naa er frodig groenne, uten blomster), over broen hvor jeg kan ta en kikk ned paa hovedveien og se et hav av biler og busser og taxier med lys i forskjellige gulfarger som passerer under meg... Alt i alt er den tiden jeg tilbringer utenfor skolen bedre enn den jeg tilbringer paa skolen, noe som ikke alltid noedvendigvis var faktum i Norge. For all del, laererne er veldig kule (og langt mer casual enn jeg hadde forestilt meg - vi kaller klasseforstanderen vaar for He-chan, noe alle med litt kjenskap til japanske kallenavn kan se at ikke er spesielt respektfult). Jentene er greie nok de ogsaa, selv om jeg merker at de er japanere og to aar yngre enn meg. Men det er liksom ikke paa skolen at alt det spennende skjer.

For to uker siden var det 17. mai. Jeg feiret paa den norske ambassaden i Tokyo. Jeg dro dit sammen med vertssoesteren min, og vi spiste norsk laks, fenalaar, vafler og et utall forskjellige kaker. Vi sang nasjonalsangen og gikk i tog i nabolaget. Nei, ikke bare meg og vertssoesteren min. Det var kanskje femti stykker der. Flest norske, men ogsaa en del japanske koner og noen faa japanske menn. En del japansknorske barn var ogsaa der. Tross alt det vonde jeg synes om barn maa jeg innroemme at de er ganske greie aa se paa (dvs. de er ikke soete nok til at jeg ville orket aa ta i dem, men det er jo det vi har ildtenger for). Det var ganske rart aa hoere norsk voksenhumor igjen (altsaa, saanne relativt kjedelige vitser som de utveksler mens de holder paa med et eller annet praktisk). Jeg savner det ikke. De fleste der hadde overraskende daarlig japansk, noe som fikk meg til aa foele meg en smule bedre med min katastrofalt daarlige japansk. Som sagt gikk vi i tog. Det var en opplevelse. Vi gikk forbi den sveitsiske ambassaden nedi gaten, og de vinket til oss da vi passerte. Vi hadde ikke noe korps, men vi hadde en mann med 17. mai-sloeyfe paa dressen og en kassettspiller med patriotisk hornmusikk paa skulderen, og han ilte frem og tilbake og proevde aa vaere alle steder i toget paa en gang. Det var alt i alt en ganske bra dag.

For en uke siden var jeg paa sightseeing i Tokyo sammen med vertsfamilien min. De var de eneste japanerne paa en buss som ellers var full av amerikanere, noen jeg ikke aner hvor kom fra, to franske, og en taiwanskamerikansk familie. Jeg var den eneste ikke-japaneren som kommuniserte paa japansk, og jeg tror det forvirret veldig mange en stund, og ingen saa ut til aa skjoenne hvorfor vi dro paa sightseeing i Japans hovedstad i det hele tatt. Men vi saa mye som ikke engang vertsfamilien min har sett foer. Vi var i Tokyo Tower, Ginza, deltok i teseremoni (trenger vel knapt aa nevne at vertsforeldrene mine var den eneste som faktisk hadde gjort dette ganske mange ganger foer, og at vaart lille reisefoelge derfor ble dem alle saa paa naar de var usikre paa hva de skulle gjoere), besoekte et japanskbuddhistisk tempel (for ikke aa snakke om handlegaten som ledet opp til tempelet paa en veldig ukristelig maate).

I gaar ble jeg med vertsfaren min til en park i Yokohama for aa delta paa en grillfest som jobben hans arrangerte. Jeg tror han ble ganske overrasket da jeg entusiastisk takket ja til tilbudet for en ukes tid siden. Vertssoesteren min var uinteressert og vertsmoren min var paa jobb. Vi skiftet tog ikke mindre enn fire ganger for aa komme oss dit vi skulle. Men grillfesten var veldig mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg takket ja fordi jeg ville ut av huset litt, og forventet alvorlige, dresskledde menn mellom 40 og 60. Det var faktisk nesten et flertall av unge der, og minst syv-aatte av dem var mellom 22 og 25. Det var veldig god mat (japansk grillmat slaar etter min mening norsk grillmat), og veldig mye drikke i omloep. Jeg learte at det er vanskelig aa merke om japanere har drukket. Vertsfaren min sa paa veien hjem at han hadde drukket mye, men det gikk ikke an aa merke det paa ham i det hele tatt, bortsett fra at han ble veldig trett og gikk til sengs uten middag. Jeg snakket en del med en av de nylig ansatte, og la merke til at denne drakk ganske mye (han gikk og drakk noe han sa var laget av potet og som smakte ganske sterkt), men da vi etterpaa dro i samlet flokk (alle de unge, that is) for aa kaste frisbee, virket det ikke som om noen hadde drukket en draape. En jente kastet frisbeen ganske hoeyt opp i et tree hvis laveste stamme var et godt stykke over hodet mitt, og etter at vi uten hell hadde proevd aa faa den ned ved hjelp av en fotball, klatret han med potetbrennevinen opp i treet (han var ganske hoey til aa vaere japaner, dvs. hoeyere enn meg *toerr latter*). Vi sto paa bakken og vekslet mellom aa rope oppmuntrende japanske fraser og aa gni oss nervoest i hendene mens han klartet mot frisbeen. Alt gikk vel, og han fikk tak i den, men da han skulle kaste den ned til oss, bommet han, og den satt seg fast i nabotreet i stedet (hvis laveste grein var enda hoeyere over bakken, og vi hadde akkurat sendt opp vaar hoeyeste mann). Igjen begynte vi aa kaste fotballen opp i treet, foer vi proevde aa kaste den til han oppi treet for at han igjen kunne kaste mot frisbeen i nabotreet. Jeg sto paa sidelinjen og haapet at han oppi treet hadde vett til aa holde seg fast. Dette fortsatte en stund, helt til fotballen satt jeg fast i treet den ogsaa, ganske langt under han oppi treet, men ganske hoeyt over hodene vaaere...

Vi fikk ned baade gutten i treet, fotballen og faktisk ogsaa frisbeen til slutt, og ingen ble skadet (kanskje bortsett fra traerne, som etter hvert ble offer for veldig mange mislykkede forsoek paa bergning av leker og japanere).

Alt i alt var ogsaa gaarsdagen en veldig good dag, altsaa. Jeg traff nye mennesker, veldig hyggelige mennesker (det er alltid fint aa omgaas mennesker utenfor skolen for a change), spiste masse god mat, drakk svaert mye te (alle ble overrasket da jeg forklarte at jeg fortsatt sto oppreist fordi det jeg hadde i glasset ikke var oel, men te)... Tja. Det var egentlig alt. Atter en gang fikk jeg bekreftet at det som regel er de festene du er litt usikker paa om du egentlig har lyst til aa gaa i som viser seg aa vaere de beste.

Samvittighetsinnlegg

Det er det jeg velger aa kalle det naar jeg skriver et bittelite innlegg bare for aa lette paa samvittigheten min etter aa ha vaert stille alt for lenge.

Noe av dette er kopiert fra en mail til min kjaere familie. Dette blir litt kjent for noen og litt nye for alle. Og noe blir helt nytt for noen. Anbefaler "talking world war 3 blues" av Bob Dylan. Men det kom jeg bare paa fordi jeg begynte aa tulle med "noen" og "alle" akkurat som han gjoer i slutten av den laaten.

Jeg savner Norge litt. Jeg savner norsk vaar. Tingen med japansk vaar er at den minner for mye om norsk sommer til aa virke vaarlig. Norsk vaar er mer uforutsigbart, og det gjoer det morsommere, og forskjellen paa mars og mai er mye stoerre enn her i Japan (bortsett fra at etter hvert som vi kryper naermere juni, skal visst temperaturen og luftfuktigheten bli mer uutholdelig). Jeg savner vennene mine. Dere vet hvem dere er, og jeg tenker masse paa dere. Jeg skriver navnene deres paa boekene mine (saann som vi gjorde da vi var forelsket i aattende klasse), og koser meg med gode minner som om det var soetsaker. Naar jeg staar paa et overfylt tog om morgenen, begynner jeg plutselig aa le av noe Marte sa eller noe Tom Andre (beklager at jeg ikke har trykk pa A-en) trodde at Anne Ming sa... Eller en gang Sturla plaget Camilla. Ikke misforstaa, det er ikke ofte jeg depper over det eller blir emosjonell men jeg tenker ofte paa dere alle sammen. Selv om det meste er glade tanker a la 'jeg vil se dem igjen snart'.

Men naa begynner jeg saa smatt aa faa venner her i Japan (ikke engang TRO at japanere kan erstatte min norske vennekrets). Paa soendag var i dyrehagen med tre venninner fra kunstklassen; Mao, Maju og Chiaki. Mao er kul. Hun har supermorsomme ansiktsuttrykk, og ganske stor kroppsbygning til aa vaere japanerinne, men paa en atletisk maate (hun spiller tennis hver dag). Chiaki er kjempesoet, og skal paa utveksling til Danmark i august. Hun vil ha dansk kjaereste, og er veldig interessert i alt som har med skandinavia aa gjoere, saa jeg faar legge ut om sosiale forhold og klima og skolesystem. Maju er veldig kul og snill. Alle tre er veldig opptatt av aa laere meg japansk. Da vi var i dyrehagen laerte jeg veldig mange dyrenavn paa japansk (men fy soeren, de burene var smaa og grisete, og dyrene saa deprimerte ut... jeg hadde lyst til a grine!). Etter lunch (liker "lunch" bedre enn "lunsj" selv om "lunch" ikke er lov), gikk vi og shoppet! Kjoepesenteret var enormt, og det var visst bare det nest stoerste i Yokohama. Super dag! 

I dag har jeg fri fra skolen, vaeret er straalende, og etterpaa vil jeg ut en tur. Naa og da merker jeg at jeg virkelig elsker Japan. Naa har jeg snart vaert her i en og en halv maaned, men det foeles ikke saann, saa tiden gaar fort, og jeg tror ikke den kommer til aa gaa mindre fort etter hvert. Gleder meg allerede til aa komme tilbake til Japan paa ferie med familie/venner og vi

Helsike saa mye godteri de spiser. Grovt broed finnes ikke. Eller lettmelk. Eller "frukt som snacks". Det gaar i broed som er hvitere enn fatet det ligger paa, boller med sukker paa, donuts, karamellkaffe, iskrem (vi har ALLTID iskrem i frysen, og vertssoesteren min spiser sikkert flere is per dag). Dessuten liker de godt aa frityrsteke baade det ene og det andre. Men jeg har begynt aa sykle til stasjonen tre dager i uken, og skal ut og gaa en tur etter PCbruk og mattelekser er unnagjort. Jeg aner ikke hvorfor japanske jenter er saa slanke. Ikke at alle er det. Jeg hadde sett for meg at jeg til enhver tid skulle vaere den styggeste i rommet, men de finnes i alle former og fasonger her borte ogsaa, og det vaerste er at de aller peneste som regel kler seg helt latterlig (det har jeg nok allerede nevnt), som om de var dukker. Og naar de tillegg ser dritsure ut men er oversminkede i fjeset, synes jeg at det var synd at mother nature skulle kaste bort saa pene trekk paa noen som uansett gaar med sminkemaske og ser ut som de overkompenserer for et eller annet naar de velger skjoertelengde. Men nok om det.
 
Helt til slutt vil jeg si at svineinfluensa ikke har kommet til Japan enda, og at vertsmoren min vet om sykdommen og vet hva "tamiflu" er (hvordan det enn staves). Men om noen vet hvordan det gaar med Sunniva i Argentina, hadde det vaert greit om dere la det inn som en kommentar.

Og saa, heeelt til slutt, litt blackmailing rettet mot mor og far: Hvis dere skal pusse opp rommet mitt, ha i bakhodet at det skal vaere plass til et skilpaddebur av en stoerrelse som er levelig for en liten padde. Ellers importerer jeg vennene mine til Japan, gifter meg med en japaner, og blir her! Punktum.

Hvorfor Liv skriver "saa lite"

Jeg tenkte jeg skulle gi dere alle grunnen til at jeg skriver "saa lite". Selv synes jeg ikke det er saa forferdelig lite, men jeg antar at det ser lite ut for dere som bare har kontakt med meg gjennom bloggen, for dere aner ikke hvor mange ganger jeg har skrevet med plyant eller penn, tastet ned paa et tastatur eller simpelthen sagt akkurat de samme tingene. En uke er en uke, og uken tar ikke hensyn til at du skal fortelle om den fem-seks ganger. Den gjoer seg ikke mer interessant ellergir deg ekstra hendelser aa tygge paa i ettertid.Ikke misforstaa, jeg elsker aa skrive om uken min, saerlig i brev! Det er saa koselig! ^^ Oh, og jeg har begynt paa skolen naa (begynte paa tirsdag), og dagene er ganske lange med 1,5 timers reisetid paa slutten, saa jeg nedprioriterer gjerne PC naar jeg kommer hjem.

I gaar satt jeg og leste da vertsmoren min kom med en liten prev/pakke fra Norge. Oppi den laa det en lakrissjokolade og to sider med oppdateringer fra Norge skrevet av en kjaer venn! Tusen takk, Tom Andre (beklager, jeg klarer ikke aa finne trykket paa E-en paa dette tastaturet, saa du faar noeye deg med en vanlig e). Brevet tilbake blir forsinket siden jeg ikke rakk postkontoret etter skolen i dag. :( Takk til andre flittige brevskrivere! <3 Og takk til avsenderne av en svaer pakke med diverse boeker og ikke mindre enn fire tegneserieblader. For ikke aa snakke om mengdene lakris og lakrissjokolade. Jeg er i himmelen! Og vertsmoren min ogsaa, tydeligvis. Datteren syntes det var saa som saa med lakris, og hun var ikke helt med  paa at det er en genistrek aa kombinere det med sjokolade, men vertsmoren min likte det godt, noe som er spesielt for japanere som ikke har smakt lakris noengang tidligere. Helt oppriktig, hun hadde aldri smakt det foer. Japanerne har ikke engang et skikkelig ord for lakris, tror jeg.

Skolen, ja! Det var den jeg skulle snakke om. Ikke mye, dog, for vertsmoren min fikk med seg at jeg likte jordbaer, saa da jeg kom hjem fra skolen nettopp (alene hjemme, mor er paa jobb og datter paa dansingen), sto det en skaal jordbaer paa kjoekkenbordet med en lapp som sa at det var bare aa forsyne seg. Og vertsmoren min og jeg har mange "felles" TV-programmer som de tar opp paa dvd-spilleren eller hva det naa er for en boks, saa snart er det tid for jordbaer og TV.

Men skolen! Den er veldig koselig. En annen grunn til at jeg har skrevet "saa lite" er vel nesten at jeg har hatt det saa bra at jeg ikke har faatt tid. Jeg savner folk. Jeg savner vennene mine, jeg savner familien min... Men jeg har ikke hjemlengsel. Jeg har mer spesifikke folk uavhengig av geografisk plassering-lengsel. Vaeret er saa godt om dagen, akkurat som fine, solfylte sommerdager hjemme i Norge. Det blomstrer i hvert bed (nydelig), og jeg er saa stolt over skoleuniformen min og over at jeg kan komme meg til og fra skolen (og i tillegg stoppe for aa handle) helt paa egenhaand naa. Uten aa gaa meg vill. Vaeret gjoer at jeg faar mange minner og flashbacks fra Norske somre med venner, og det er jo smaatrist, men saa husker jeg at det kommer en sommer i 2010 ogsaa, men at mitt aar i Japan vil vaere slutt (for denne gang) etter bare ett aar. Jeg saa to duer i dag, foerste duene jeg har sett saa langt, og til og med duene er flotte i Japan. Helt andre farger enn de norske. Og veldig faa av dem. Pene. Men saa har jo jeg aldri hatt noe imot duer.

SKOLEN, for pokker! Den er veldig koselig. Jeg savner til tider mannlige medelever, men det er samtidig en god foelse at vi bare er jenter. Det blir litt saann soesterskap, og jeg er veldig populaer fordi jeg er den eneste paa skolen med en annen oeyenfarge enn brun/svart (den andre utvekslingsstudenten ser mer japansk ut enn meg og har moerke oeyne). Laererne er kjempekoselige. Ca. halvparten av staben er menn, men jeg har bare mannlig laerer i ett fag, og det er musikk valgfag. Tonen mellom laerere og elever er mer casual enn jeg hadde trodd. De spoeker masse, og foerste dagen tegnet en jente "Hirano-sensei" paa tavlen. Det var en veldig kul tegning av en liten rund mann med bittesmaa bein og armer, pinnehaar, briller og slips. For Hirano-senseis skyld vil jeg gjerne understreke at bare slipset og brillene stemmer. Han er normalt hoey og har normalt haar. Punktum.

Vi er 43-36 jenter i hvert klasserom, og folk braaker en del. Ikke mens laereren underviser, men innimellom, naar de fyller ut papirer eller laereren informerer en mindre gruppe om noe. Jeg liker godt "bibliotekstimene" mine ogsaa. Da studerer jeg paa egenhaand, japansk selvsagt, og jeg er vanligvis den eneste paa skolen som har selvstudier paa de tidspunktene, saa jeg har hele biblioteket for meg selv, bortsett fra bibliotekaren og CD-spilleren hans (han hoerer paa opera/klassisk, og det er ok, men for tiden er han forkjoelet). Har begynt aa faa venninner i klassen ogsaa. Hun ene heter Mao og er hoeyere enn meg (woho) og spiller tennis. Hun er veldig hyggelig. Og Yoko, som har en dings hun gaar og ruller over kinnene sine for aa faa mindre hode (alt hva japanerne kommer paa). Hun har allerede lite hode, saa kanskje det er aar etter aar med daglig rulling som kan ta aeren for det. Haaper hun har vett til aa slutte mens det enda er noe igjen. Snakker om daglig rulling... og eh.. andre daglige ting. Vi ber daglig. Og synger daglig. Jeg skjoenner jo ikke noe, og naar det er stille boenn faar jeg det aldri med meg, saa jeg sitter bare og synes at "oi, naa ble det plutselig deilig stille her" og saa sier laeren "amen", og jeg innser at jeg gikk glipp av det igjen (stille boenn er som regel helt paa tamen, etter at klokken har ringt til friminutt, saa di dag var det bare 10-15 sekunder). Men jeg kjente igjen salmen vi sang i dag (selv om den var helt ny for de andre). Den var paa japansk, riktignok, men vi sang den da vi sang juleoratoriet. Kult. Og jeg er best i klassen i engelsk, selvsagt, siden de begynte aa laere engelsk da vi begynte med fransk/tysk/spansk i aattende. Mange av jentene kan veldig, veldig lite, saa jeg hoerer hele tiden japansk, og maa hele tiden bruke det. Det maa da vaere sunt for japansken.

Men naa er jeg sulten. Paa jordbaer. Og TV. Jeg taster naar jeg vet noe mer...


Klem til dere alle fra
Liv Sofie

Japanese TV and ants

I saw something on TV last night, and I feel the need to report it to the world!

As I've already told you, my host family enjoys watching TV when eating, and last night during supper, I was one again amazed at just how absurd Japanese television programs can get. This time there were five or six (grown-up) men in tight, colorful ant-costumes (one green, one yellow, one blue, one pink, one red.). The room was green, and in the background there were flowers as tall as the men. In front of them was a green math, about 10 meters long, with a white square at the end. The math was covered in something that looked like oil, though it could have been just water. The disturbing ant-men conferred for a while, until one of them seemed to volunteer. He ran down to the end of the math, and threw himself down on his belly, sliding the ten meters towards the white square, hoping to have gained enough speed to reach out and touch it. He made it, but the next ant had to do the same thing, only this time it was 15 meters. Next time it was 17? I think they got to 27 meters before I left. Some of those games seem to go on for ages.

But that was not the strangest part. It was the punishments that really made me raise my eyebrows. Two ladies in purple caterpillar costumes were responsible for handing out the punishments if the ants didn?t reach the white square. One caterpillar would hold him down and cover his mouth with her hand, and the other would chew garlic, natto (basically rotten beans ? popular food here in Japan), or something similar, and then breathe into a plastic tube leading to the poor mans nose. The two caterpillars did all this with a constant, evil grin which erupted into a mad laughter when one of them took a bite of the smelly food.

Maybe it?s because I come from a small, Norwegian town... Maybe there are plenty of people out there who are used to this kind of television. Come to think of it, it?s really not more absurd than The Bachelor. But then again, I find that program both unsympathetic and absurd. Maybe I?ve just miraculously gotten turned off television as a concept.
 

Yesterday, we visited my school for the first time. It?s huge, but I like the atmosphere. All the teachers I met seemed friendly, and not as uptight as I has imagined. They joked and laughed, and one of the teachers was American, so for the first time in two weeks I could talk to someone without thinking about speaking slowly. School starts April 7th, and I?ll try to report as much as I can.  

Hugs from
Liv Sofie 

P.S. It's good to hear that you appreciate me writing in English, but don't get too used to it, because I'll probably alternate. My next entry will (most likely) be in Norwegian. ^.^  I can write more freely (and faster) in my native language. 

Finally an update!

みんなさん、こんにちわ!


I'm sorry you had to wait for a week before this update. The only reason for that is the time limit on the computer. So, why am I writing in English this time? No, I haven?t forgot how to write in Norwegian (yet), but I suddenly realized that a couple of non-Norwegian friends might have an easier time reading English. Of course, google-translation is a solution, but, as my Japanese HF demonstrated for us (see last entry), it?s not necessarily a very good solution. If there are any Norwegians who for some reason don?t understand my English, feel free to google-translate it. Right now, it?s 14:07 in Zama, and お父さん (otousan = father) is at work, while お母さん (okaasan = mother), and Saya is watching anime. I was a little surprised to see that even お母さんis entertained by anime, but she is such a cheerful person, and I guess anime is more common entertainment in Japan, and not necessarily ?children?s entertainment?. I have some bad news, though. My camera must have some kind of software installed before I can transfer the pictures to the computer. I was thinking of downloading it (thanks, Henning!), but the computer is so slow, and I think they?re very scared of viruses in this family. Also, I was thinking of paying a photo store to help me in some way, but then I realized I can just use my cell phone. お父さん is taking me cell phone-shopping next weekend. In the meanwhile, you?ll just have to picture everything, I guess, but I dare to say there?s nothing wrong with most of you guys? imagination. The cherry blossom festival had started, and next weekend, my HF are taking me hanami (flower watching). It?s probably unnecessary to say that the cherry blossoms are beautiful, but I?ll say it just to annoy you all. The weather is nice too. Dry, sunny, maybe 15-17 degrees today? I?m just guessing now, I haven?t found the thermometer yet. But I found a nearby park (quite large, actually) when walking the dogs on Saturday. The dog who lives inside the house is kind of strange. His name is Raito, and he?s constantly nervous. When we?re out walking, he wants to walk as close to お父さん as possible, and he?s scared to death whenever we loose him and the other dog (Raimu) of sight for a second.
 Not my picture... I'll probably get sued any day now.

お父さん has a hard life, as some of you?ve already heard. He gets up 06:00 in the mornings and comes home 21:00-22:00. Maybe I?ve already covered my HF ? I don?t remember. Anyways, they took me out for dinner on Saturday, to an all-you-can-eat sushi restaurant. (Hoeres ikke det fantastisk ut, Tom?) I just noticed that most of what I?ve written in English so far, is stuff that my particular non-Norwegian friend already knows. But hey, maybe some other co-gaijin will read this one day?  Before I go, I want to say something about Japanese sweets. They are really sweet! And evil. They make you think they?re chocolate, but *bam* bean pastry! You heard me, b e a n pastry. Or sometimes rice pastry? And the worst part is, I kind of like it. But it?s really sweet, and all the snacks is often wrapped in individual papers as well as the main bag(?) they come in. I think that?s the secret of the Japanese waists: they can?t really eat more than a few, and they can always keep count. So far I?ve lost a little weight. This might go in reverse when I least expect it, but I hope it?ll stop soon, or I?ll probably be dead before the first of May. And I hate it when that happens. :P


This is a typical "okashi"  (=sweet(s)), and it actually has a sakura matsuri (cherry blossom festival) theme... It's pink, for one. I don't know whether it actually tastes of cherry blossom, because to me it was just a random sweet taste, but the leaf wrapped around it is from a cherry tree, I think, and is quite salty. Believe it or not, I found it delicios (but when have I ever found sweets disgusting?)

That was my update for today. Let?s hope it won?t take too long before I get to update my blog again. ^.^Hugs and kisses, Liv Sofie

Liv i Zama (og en llama i Yokohama?)

Tittlen paa innlegget er misvisende. Jeg saa aldri en llama i Yokohama. Men jeg moette vertsfamilien min i dag, og naa er jeg hjemme hos dem i Yokohama. Leiren i Tokyo var utrolig kul. Vi laerte masse om Japan, lekte leker, ble kjent med folk etc. Det eneste som er litt skremmende er at ingen i denne familien snakker engelsk. Saa langt har vi klart aa kommunisere alt det essensielle, mest paa japansk. Enkelt japansk. Forhaapentligvis vil det vaere veldig bra for japansken min. Dessuten har jeg faatt en liste med husregler som er google-translated til engelsk. Det er litt morsomt egentlig, for en av reglene kom ut som den noe uforstaaelige "please fill in the name on my cake". Jeg maatte ta meg sammen da jeg leste den.

Dessverre gaar en av reglene ut paa at jeg bare har tretti minutter paa PC hver dag, og dessverre bruker jeg halvparten av tiden paa aa kjempe mot de japanske bokstavene paa tastaturet.

Derfor maa jeg gaa naa. Men vit at jeg er glad i dere alle sammen (kanskje ikke dere tilfeldige fremmede blogglesere, men alle andre!)

Kyss og klem (for det er tabu i Japan - ingen klemmer, ikke engang kjaerester) fra moi!

Liv in Tokyo

Nå sitter jeg på hotellrom i Tokyo. Klokken er ca. ni om kvelden, og jeg har fløyet fra seks i går til elleve (lokal tid) i dag. Resten av dagen har jeg tilbrakt på hotell, men i morgen skal vi på orientation camp i sentrum av Tokyo.

Turen gikk enormt greit, egentlig. Jeg har som kjent ikke med meg PC, men jeg låner PCen til Anna (eneste nordmannen som tok med hjemmefra). Hun sa nettopp at hun faktisk ønsket å være i Japan et helt år, at hun så frem til det, og at hun var lettet over at hun hadde den instillingen (beklager semi-sitering, Anna). Men jeg er enig med den unge damen. På lørdag møter jeg forresten vertsfamilien min for første gang.

Vi er alle veldig sjarmerte av dette merkelige landet. Folk er så hyggelige, så smilende og vennlige. Og veldig  hjelpsomme. I dag fant jeg - godt hjulpet av en hotellansatt - ut hvordan man ringer til utlandet fra en japansk telefonboks. En av de tingene som er umulig helt til man kan det, men når man først vet hvordan det funker, er det lett å huske. :)

imgphone
Dette monsterert skulle liksom jeg finne ut av...

Men etterpå belønnet jeg meg selv med jordbærpockey. Og nå skal jeg som nevnt sove.


TURBILDER ...som foreløpig er fra Anna sitt kamera siden jeg ikke har tilgang til PC enda... men vi var jo de samme stedene...
img2007
Bloggvertinnen!


img2037
Utenfor flyplassen i Tokyo!

img2025
Some very busy (japanese) bees.

img2046
Dagens lunch som vi fikk med opp på hotellrommet besto av tre boller med sjokoladefyll (mine er fortsatt urørte - jeg orket dem rett og slett ikke), og en bolle med ris. Inni er det tunfisk. Og hvis vi hadde vært litt flinkere til å åpne den, skulle det fortsatt ha vært sjøgress rundt den, men det ble revet av sammen med posen.

img2009

Nå er det en stund siden sist her...

Mest fordi jeg ikke har så mye å skrive om. I dag er det en fin dag. Jeg har fått meg iPod. Min første iPod. Dessuten var jeg på jobb på Skansen Pensjonat i dag, og en eller annen hadde tipset. Lykken smiler til meg. Og nå er morsdagsgave i boks, og vi har bestilt flybillett til Gardermoen 17. mars. Jeg skal ta fly i 6-tiden. Men det er kanskje like greit - det blir som å rive av et plaster. Ikke noe poeng i å vente og lide og spise frokost med familien...

Egentlig har jeg ikke så mye på hjertet denne gangen. Jo, vent, jeg kom akkurat på noe jeg ikke har offentliggjort enda! Besteforeldrene til vertssøsteren min bor i Kamakura i Kanagawa i Japan. Det vil si: en by med ca. 170 000 innbyggere, masse historie, templer, strender og pen natur (kan visst se Mt. Fuji fra strendene). De har - ifølge datteren - også en utsøkt sushirestaurant i byen. Bestefaren i familien elsker den. Bestemoren går i kimono hver dag, og de har nå vekket håpet i meg om at jeg skal få prøve en ekte kimono. Ellers hadde jeg i utgangspunketet tenkt å kjøpe en brukt kimono (rimeligere), siden kimonoer tilsvarer våre bunader eller noe sånt, og følgelig er veldig dyre. Japansklæreren min anbefalte meg å kjøpe yukata (lett sommer-kimono) i stedet. De er rimeligere, enklere å få på, og også meget vakre. Høres ut som en plan. Vi skal visst til Kamakura i løpet av sommerferien i alle fall, og jeg merker at hvis alt blir så kult som jeg ser det for meg inni hodet mitt, er jeg litt misunnelig på meg selv akkurat nå.

Dessverre tror jeg at alt dette kule; kul vertssøster, kimono-bestemor, sushi-bestefar, hunder, parker, dager i solen, strender med utsikt til Mt. Fuji, templer og gigantiske Buddha-statuer (jepp, de har det også i Kamakura) er for godt til å være sant! Det må jo være en hake. Feks at besteforeldrene i familien avskyr caucasians, eller at hundene biter... Eller at vannet er kaldt og statuene er rustne. Eller at kimonoen klør. Eller at vertssøsteren min og jeg kommer til å krangle masse. Eller at sushirestauranten er nedlagt, noe som gjør bestefaren så deprimert at de ikke vil ha oss på besøk.

Nåvel. Inntil videre skal jeg være fornøyd. Jeg skal holde dere oppdatert så sant jeg klarer det - om det så bare er snakk om restaurant-nekrologer.

Og så, inntil jeg atter skriver noe: Jaa mata!

Ting som funker ... Og ting som ikke funker

I dag fant jeg et brev fra Bergen kommune som sa at jeg har fått permisjon fra 19. januar 2009 til 7. februar 2010. Jeg pustet lettet ut. Det var én ting som "funket"! Den andre tingen som funket var at jeg mest sannsynlig plasseres ut i arbeid allerede denne uken. I dag har jeg bare vært hjemmeværende husmor - jeg har vasket, ryddet, støvsuget, striglet katten, tatt meg av broren min som kom hjem syk, lagd lunch og middag, og byttet lys i alle lysestaker. Jeg føler meg som en sekstitalls husmor, og jeg føler meg ikke minst flink!

Men så til noe som ikke er så bra. Bildene jeg la ut ser ikke ut til å virke. De virket i går, men de virker ikke nå, og for å være helt ærlig, aner jeg ikke hvordan jeg skal endre eldre blogginnlegg. Jeg finner ut av det etter hvert, det er jeg sikker på, men akkurat nå har jeg litt dårlig tid. Dessuten aner jeg ikke hvordan jeg skal svare på folk sine kommentarer. Også dette blir vel noe jeg må finne ut av etter hvert. Hvis noen har noen tips, kan de poste dem som en kommentar. Ha-ha.

For dere andre som ikke klarer å forholde dere til kommentarer, kom min gode venn (og med-AFS-student) Sunniva med en morsom link http://en.wikipedia.org/wiki/Ein_Lama_in_Yokohama! alle i 2MDB vet hva dette betyr: Jeg kan sikkert møte klassellamaen vår i egen person (burde vel strengt tatt hete "i egen llama", men det høres bare snålt ut).

Tro meg, denne sangen skal jeg laste ned en dag jeg ikke må løpe om fem minutter!

Jeg har forresten tenkt å begynne å gi leserne av denne bloggen gratis japanskundervisning. For dagens økt må man kunne forstå følgende gloser

Okaasan = Mor (brukes når du snakker om andre sine mødre - når du snakker om din egen, sier du "haha")
Sakana = Fisk
Anata = Deg/du (relativt høflig)
No = En artikkel som markerer "eiendom". Altså "Kari sin mor" blir "Kari no okaasan", "Kari sitt kamera" blir "Kari no kamera"
Desu = Litt uoversettelig, tror jeg, men fungerer stort sett som den norske "er". Feks. hvis du skal svare på hvem denne damen er (som tilfeldigvis er Kari sin mor), svarer du "Kari no okaasan desu". Desu funker altså som "er". Desu er et av de få ordene på japansk som ikke uttales helt sånn som de skrives. Man uttaler ofte "desu" /dess/.
Wa = Markerer at ordet som står foran er "hovedordet" i setningen, kalles gjerne subject marker.
Ka = Tilsvarer vårt spørsmålstegn. Sleng "ka" bakpå setningen, og du får et spørsmål! feks. "Kari no kamera desu ka", blir "er det Kari sitt kamera?"

Så kan dere forstå denne setningen:

Anata no okaasan wa sakana desu ka? ... Riktig "Er moren din en fisk?"
Hvis du i tillegg slenger på "sumimasen", som betyr "unnskyld", har vi et høflig spørsmål:

"Sumimasen, anata no okaasan wa sakana desu ka?"

Det var det jeg hadde å lære dere i dag. Følg med videre, alle lærenemme/-villige.

Jaa mata!

Bilder fra Zama og Yokohama

Er det ikke flott når overskriftene går på rim?...

Ok, da kan vi begynne med Zama, hvor huset jeg skal bo i angivelig skal ligge.
62771538owzwuwph
Dette bildet skal være fra Zama. Siden Zama er en liten by, er det ikke godt å si om alt sammen stemmer, men det virker ikke helt utenkelig.

62771554jibyokph
Jeg begynner å innse at jeg har "lånt" alle disse bildene fra samme album, og krysser fingrene for at fotograf(ene) ikke kommer inn på denne bloggen for å ta en kikk.

62771634nghmahph
Zama er visstnok ikke bare trær og templer og forstad. Dette må være "downtown" - oh yeah!



Og så er det videre til Yokohama. Og til skolen. Den ser ganske kristen ut. Den har det største orgelet jeg noensinne har sett:
08kansyasai1

Den har også ande fasiliteter:
pool
Fysisk aktivitet? Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om dette.

kagai
Aner ikke om dette er et eget fag...

08soshinsai1
Aner ikke hva dette er, men antar det har noe med skolen å gjøre, i og med at jeg fant det på skolens hjemmsider (som er på japansk - altså kan det hende at det slett ikke har noe med skolen å gjøre likevel)



Så til selve hovedgevinsten etter min mening: Yokohama itself. Jeg er klar over at jeg ikke bor i Yokohama, men jeg går på skole der (tror jeg), så det må da telle for noe. Her er Japans nest største by sett gjennom en annen sin linse:

image321
Yokohama by night. Yokohama har, ifølge japansklæreren min, en stor fornøyelsespark, en stor park (av den vanlige typen - med gress og trær), og er kjent for sin "china town" (kanskje ikke akkurat det man kommer til Japan for å oppleve, men dog. Dessverre er det vanskelig å laste opp bilder her, for veldig mange har sikret seg mot akkurat dette; at en fremmed skal ta bildene og legge dem ut her og der.

yokohamaphotoyamashitakoen12
Her er et ikke så veldig flott bilde av Yokohamas grønne lunge. Parken er visstnok veldig stor. Lite vet jeg, som sagt.


viewonyokohamatrain
Og Yokohama i relativt lavtflygende fugleperspektiv. Eller kanskje det bare er bygningene som er så høye! :O



Det var alt jeg klare/orket å laste opp i denne omgang. Men spesielt interesserte kan gjerne stappe 横浜 inn i google bildesøk for å se mer av Yokohama. Zama er noe sånt som 座間市 på japansk, men et bildesøk av dette gir flere solsikker (?) og færre sikkelige bilder (med mindre Zama er kjent for sine solsikker).

Jaa mata! ( = Ser deg siden) <(^.^)>

Vertsfamilie og sjokk

Hei igjen, alle trofaste lesere av denne nå to innlegg store bloggen!

Nå har jeg endelig fått vertsfamilie, og jeg begynner å innse at jeg faktisk skal reise. Det var helt fantastisk å endelig få vite hvor i Japan jeg skal, og ikke minst hvem jeg skal til. Det er litt morsomt, for når jeg sier at jeg skal til Japan, sier alltid folk "åh! Hvor i Japan skal du?", og før kunne jeg selvsagt ikke svare på det spørsmålet. Men nå kan jeg stolt svare. Dessverre har den gjennomsnittlige nordmann lite kjennskap til japansk geografi, så jeg tviler sterkt på at det egentlig vil gjøre så veldig mye inntrykk. Hvis jeg for eksempel sa "jeg skal til Zama," ville de ha nikket og smilt, men de ville ikke vært mye klokere. Vel, jeg var ærlig talt heller ikke mye klokere da jeg fikk vite at jeg skulle til Zama, men etter litt flittig googling og utfritting av min ekstremt tålmodige japansklærer, kom jeg frem til noe som kan hjelpe folk mer på vei.

Jeg skal til en familie som bor i Kanagawa-regionen. Kanagawa-regionen grenser mot Tokyo i sørvest, og har en egen hovedstad som heter Yokohama og som - så vidt jeg har forstått det - går mer eller mindre "i ett" med Tokyo. Jeg tror Kanagawa regnes som "Tokyo-forstad", hvilket betyr at Tokyo har enormt mange kvadratkilometer forstad! Jeg bor i en liten by omtrent en time (med tog) fra Tokyo sentrum. Denne byen heter Zama, og er vel på størrelse med Stavanger. Men jeg går ikke på skole i Zama...

Neida, jeg skal gå på en skole som ligger i Yokohama. Yokohama kalles gjerne "Japans andre hovedstad" ifølge enkelte kilder, med 3,6 millioner innbyggere. Jeg må altså komme meg fra Zama, gjennom en annen delregion, og til Yokohama hver morgen. Jeg lurer litt på om jeg har misforstått et eller annet. Som om ikke dette var rart nok, er skolen jeg skal gå på en jenteskole. Det blir en merkelig erfaring. Ikke desto mindre ser jeg frem til det. Skal poste noen bilder i neste innlegg. Må bare google dem frem først (hvis det er forbudt på noe vis, sverger jeg at jeg ikke visste om copyright-loven).

Familien består forresten av mor, far og 19 år gammel datter. De har to hunder (!), og det kan hende at de er kristne, men det sto det ikke så mye om. Det er bare det at skolen jeg skal gå på opprinnelig var/er en kristen skole. Nåja. Alt annet enn navnene deres og adressen deres, får tiden vise.

Velkommen til min blogg!

Hajimemashite!

Mitt navn er Liv Sofie (noe de fleste som leser denne bloggen allerede vet), og dette er ment som en slags dagbok for mitt år i Japan. Jeg begynner å skrive nå, sent på høsten 2008, og vil poste mer etter avreise mars 2009 (naturlig nok er det først etter den tid at jeg vil begynne å legge ut bilder). Februar 2010 er jeg hjemme igjen, og det gjenstår å se hva som skjer med bloggen min etter det.

Skal vi se... I tillegg til å være en grei måte å oppdatere mine kjære på mitt år i Japan, kan denne bloggen også fungere som en slags reiseguide. Ikke at jeg tror jeg har så enormt mye å lære folk om Japan - ikke enda i alle fall, men når jeg lærer noe nytt, har jeg tenkt å poste det her, som om det var en dagbok. Og kanskje japanske fraser. Så da er det altså klart, denne bloggen er ment å skulle dreie seg mest om Japan. Men hvem vet, kanskje jeg bare begynner å poste om alt mulig. Det er ikke godt å si enda. Faktisk kan det hende at dette blir både det første og det siste innlegget... Det får tiden vise.

Les mer i arkivet » Oktober 2009 » September 2009 » August 2009
hits